Tilbake til artikkler

Arabicas siste dager?

Kafferust truer Arabica-kaffens eksistens. Hvis det ikke iverksettes tiltak anslåes det at verden er tom for den smakfulle kaffebønnen innen år 2080.

Alle som elsker kaffe, elsker Arabica-bønnene. Denne svarte, sarte perlen av en liten frukt, originalt fra Etiopia, som utelukkende vokser vilt på noen få steder rundt omkring i verden den dag i dag. Den trives best i høylandet med en temperatur på mellom 15 – 24°C, men man finner den nå også i plantasjer nær havnivå. I dag består 75-80 prosent av verdens kaffeproduksjon av Arabica-bønner, og den dyrkes i stor skala i mange deler av Afrika, Mellom- og Sør-Amerika, Sørøst-Asia, Kina og på noen av de karibiske øyer. Men nå er denne klassiske godbiten, akkurat som en klassisk bil, angrepet av rust, og kaffedyrkere verden over leter etter måter å slå rusten tilbake på. Arabica-bønnen, som jo er kremen av bønner og spiller hovedrollen i enhver kopp kaffe, også den du sitter og nyter nå mens du leser om den, er dessverre mye mer ømtålig enn dens mer robuste fetter Robusta-bønnen.

Kafferust, eller Hemileia vastatrix, er en form for soppinfeksjon som rammer Arabica-bønner, først observert av en eller annen hoven britisk kolonialist og eventyrer på viltvoksende Arabica-planter et eller annet sted i nærheten av mørkets hjerte, som han ville sagt, men som vi kaller Afrika. For å overleve trekker denne soppinfeksjonen all næringen ut av planten og dermed blir ikke kaffebønnene modne. Tidligere utbrudd har man greid å kontrollere med plantevernmidler, og man har kunnet forebygge ved å ikke kun praktisere monokulturer i enkelte områder – altså plante noe annet enn kaffe med jevne mellomrom på plantasjene. Men det nåværende utbruddet, som særlig har rammet kaffedyrkere i Mellom-Amerika, lar seg ikke kue.

Arabica

Krisen har blitt ytterligere forverret av klimaendringene som har sørget for at soppen nå sprer seg til steder den ikke har kunnet overleve før. Soppen overlever kun i temperaturer som varierer mellom 10°C og 35°C, noe som har sørget for at den ikke har overlevd høyt opp i fjellheimen der de beste kaffebønnene stort sett dyrkes. Dette er ikke lenger tilfellet fordi vi har ventet og ventet med å reagere på de lenge varslede klimaendringene. Nå må vi leve med konsekvensene, så da står vi plutselig der en morgen med skjegget i postkassa. Og når vi trenger morgenkaffen som mest, for dens magiske evne til å hjelpe mot all morgenirritasjon og gruff, kan det være for sent. For hvis skjegget setter seg fast i postkassa og man fortsatt, i halvsøvne prøver å fiske avisen ut av den om morgenen, da trenger man utvilsomt noe som kurerer gruff for at dagen ikke skal være ødelagt nesten før den har begynt. Men det er I-lands-konsekvenser. Konsekvensene er lang mer alvorlige for de mange kaffedyrkerne som holder til i områdene der det intense utbruddet av kafferust for alvor har rasert flere avlinger med prima kaffebønner. Disse bøndene, som gjennom de mange kollektivt drevne kooperativene som er blitt så vanlige både i Mellom- og Sør-Amerika, er sakte, men sikkert på vei ut av fattigdom og på vei inn i den globale middelklassen. For mange av dem har rusten enten sendt dem rett tilbake til fattigdommen de iherdig og langsomt hadde begynt å legge bak seg. Andre befinner seg på kanten av stupet, og flere er på vei i samme retning. Situasjonen i år er blitt ekstra dramatisk i mange områder fordi også matavlingene har gått dukken. Ekstremvær har mange steder også ødelagt kornet og maisavlingene som ellers ville holdt disse samfunnene i live når inntektene uteblir fra de rustinfiserte kaffeavlingene, noe som gjør at situasjonen mange steder er svært alvorlig.

Frykten er ikke ubegrunnet, for et lignende, og like ekstremt ødeleggende utbrudd av kafferusten rammet kaffeavlingene i det som da var den britiske kolonien Ceylon. På 1870-tallet forsvant kaffeplantasjene derfra i lang, lang tid. Selv i dag, snart 140 år etter denne dramatiske rust-epidemien, er kaffeplantasjene tilbake og det lille som finnes av kaffedyrking er stort sett småskala. Kaffe er ikke engang blant de fem viktigste råvarene jordbruket i den tidligere kolonien produserer. Krisen som rammet kaffeplantasjene på 1870-tallet, på øya utenfor sørkysten av India som i dag heter Sri-Lanka og for lengst har frigjort seg fra det britiske imperiets lenker, var så dramatisk for Det Britiske Imperium at utbruddet trolig spilte en ikke så ubetydelig rolle i historien om hvordan britene endte opp som et te-drikkende folkeslag. Vi ser klare signaler om at dagens utbrudd av kafferust kan få et omfang av lignende dimensjoner, i første omgang for produksjonen i Mellom-Amerika. I Panama, som er hardest rammet, har 86% av plantene blitt angrepet av rusten, men Costa Rica og El Salvador er nesten like hardt rammet. Siden 2012 har 400.000 kaffedyrkende arbeidere mistet livsgrunnlaget sitt. Ca. to millioner mellom-amerikanere blir rammet direkte som en konsekvens av rustepidemien, i følge International Coffee Organization (ICO). Bøndene i Mellom-Amerika vil i 2014 alene tape over 250 millioner dollar i kaffeinntekter. Kaffeproduksjonen i området dalte mellom 2012 og 2013 med syv prosent. I år forventes det at produksjonen faller med ytterligere åtte prosent.

DSC07889_web

Så hva tenker og gjør norske kaffeoppkjøpere?
Fra noen som handler mye i områdene var vi interesserte i å få vite noe mer om hvor store konsekvenser rusten har, og potensielt vil kunne ha, og samtidig lære litt om strategier som blir brukt i kampen mot rusten.

Jeg har snakket med Morten Wennersgaard, daglig leder i Nordic Approach. Sammen med Tim Wendelboe har han gjort forsøk med blant annet krysspolinering av kaffe Arabica og kaffe Robusta, for å skape en plante som er mer resistent mot kafferusten.

Hele Mellom-Amerika er utrolig hardt rammet av kafferust, og angrepet har vært veldig aggressivt denne gangen. Har noen av deres samarbeidspartnerne blitt rammet?
– Nei, altså de produsentene vi har mest med å gjøre har heldigvis ikke blitt hardt rammet ennå. De holder både til akkurat på grensen høydemessig, og er utrolig flinke. Vi kjøper bare bønner med utrolig høy kvalitet. De blir ofte produsert av dem med mest erfaring og kunnskap, og som også har tilgang til den beste, mest næringsrike jorda. De er blant de aller flinkeste dyrkerne. De driver veldig fornuftig og kan en mengde jordbruksteknikker som gjør at de vi handler mest med, i enda mindre grad enn naboene sine, er rammet.

Hva er sammenhengen mellom rustepidemien og klimaendringer?
– For å være helt ærlig er jeg ingen ekspert på hverken global oppvarming, eller hvilke teknikker som hjelper med å holde rusten under kontroll. Men vi kan trykt si at klimaendringer har spilt en rolle i dette spesielt alvorlige utbruddet, og har medført at nye områder har vært mottagelige for rust. Om klimaendringene har spilt en rolle i hvorfor rusten som har herjet i Mellom-Amerika de siste årene har vært helt spesielt aggressive, vet jeg ikke. Det er vanskelig for meg å si, med noen som helst grad av sikkerhet. Men global oppvarming gjør jo at det blir varmere også oppe i fjellene der Arabica-planten før var trygg for rusten.

Jeg vet at det er flere prosjekter der man prøver å krysse seg frem til en ny plante, som er like robust som Robusta, men som greier å beholde den smaksmessige kvaliteten til Arabica-bønnene. Hvor langt har man kommet her?
– Jeg er ikke oppe på alt som gjøres på denne fronten, men det har i lang tid blitt drevet bevisst og systematisk krysspolinering mellom Arabicia og Robusta. Disse prosjektene har på mange måter vært vellykkede for mange, for de har lykkes med å gjøre de nye plantene mye mer hardføre, og de har ikke blitt angrepet av rusten på samme måte. Problemet med disse variantene var at ingen av dem var lenge i nærheten av å produsere noe vi kunne kjøpe. Ingen av avlingene, med disse nye artene, var i nærheten av å kunne tilfredsstille en oppkjøper som har kvalitet i høysete. Men de har faktisk lykkes i å krysse frem planter som ikke blir angrepet av rusten. I Columbia har de utviklet en hybrid som de kaller “Castillo”. Den har vært på markedet en god stund, og i begynnelsen var de fleste av oss – vi som er ute etter toppkvalitet – ganske skeptiske. Men så opplevde vi å få det til etter hvert, men forskjellen er fortsatt stor. Næring er viktig, og det verste er at vi ennå ikke har skjønt hva planten vil ha for å levere bønner på det nivået vi er ute etter. Men vi ble imponerte av det vi fikk den gangen. Problemet er bare at en Castillo er veldig forskjellig fra en Castillo. Den kan variere veldig ut i fra hvor og hvordan den dyrkes. Så vi prøver å gjøre mer systematisk utprøving, sånn sett.

Hva er prognosen for videre spredning sørover og senere verden rundt?
– Jeg vet ikke helt, som sagt er jeg ingen ekspert på området, men rusten sprer seg raskt og jeg kjenner området såpass godt at jeg vet at det vil være mennesker og planter som beveger seg mellom områder med og uten rust. Det er verken ressurser eller infrastruktur tilstede for å ta de drastiske grepene det ville være å bestemme seg for å stoppe spredningen på et bestemt sted. Så det ser ikke bra ut. I verste fall må vi bruke genteknologi, for hvis valget står mellom Arabica eller ikke Arabica, da må vi benytte vitenskapen selv om det er litt tabu. Igjen et område jeg ikke har satt meg inn i, og samtidig håper at jeg slipper, for det er tross alt noe positivt som skjer. Ved å kombinere nye måter og avlinger i vekselbruket og stadig bedre krysspollineringer, har ikke våre samarbeidspartnere sett samme graden av infeksjon som andre. Da må de gjøre noe annerledes. Det gjelder bare å finne ut hva dette er og hvorfor det virker, for så å lære det bort, sier Morten.

Arabica

En uvanlig redningsmann
Fordi utbruddet er så alvorlig, og fort kan få fotfeste i store deler av Sør-Amerika, i tillegg til Mellom-Amerika, så jobbes det intenst med forskjellige løsninger for å stoppe det IS-lignende tempoet på invasjonen. Men kaffebransjen har ikke greid å komme med mottiltak raskt nok til å stoppe det fryktinngydende angrepet ennå. I Columbia jobbes det iherdig med å krysspollinere Arabica- og Robusta-planter på en måte som beholder de aromatiske kvalitetene til Arabica-bønnene, samtidig som Robusta-plantens resistens mot den aggressive og svært ødeleggende rustsoppen ivaretas. I Brasil jobber den stadig mer avanserte farmasøytiske industrien med å isolere genene som gjør Robusta-plantene resistente, for så å bruke disse resistente genene i DNA-koden til Arabica-bønnene. Selv om begge disse strategiene har kommet godt i gang, har de som sagt ikke ført frem ennå.

Derfor var det godt å se at selve nasjonens nasjon, verdens rikeste land, oppfinneren av alt fra PC’er og internett til ost på sprayboks, verdens eneste supermakt; nemlig USA, for alvor har kommet på banen i kampen mot rusten. At de først for alvor kastet seg inn i denne kampen etter at de stadig økende flyktningestrømmene fra Mellom-Amerika ble et betent politisk problem, i den fra før av polariserte debatten som har oppstått i kjølvannet av forsøkene på å vedta en ny innvandringslov som vil rydde opp i dagens lite fungerende kaotiske system, er ikke det avgjørende spørsmålet nå. Vi får heller ta den debatten etterpå. Det viktigste er ikke hvorfor USA gjør det de gjør, men at de for alvor begynner å kaste penger, og ikke minst investerer sin overlegne kompetanse, i problemet som skal løses. USAs massive investering begrenser seg ikke til én utvei. De satser på alle mulige måter for å stoppe rusten. Genmodifisering, plantevernmidler, både naturlige og kjemiske, kryss-pollinering og andre agronomiske teknikker, samt utvikling av nye sådan. De har også allerede sendt ut eksperter til felten, og gitt flere universiteter betydelige midler til å forske på rusten og kaffeplantene. Det ser ut som USA endelig finner en måte å bidra konstruktivt til utviklingen av Mellom-Amerika.