Tilbake til artikkler

En god belønning

Kaffe er den mest pålitelige nytelsen i livet til Marit Larsen. Vi møter henne over et par kanner V60 på stamkaféen Supreme Roastworks øverst på Grünerløkka.

– Jeg er veldig glad i dette stedet.

I syv år bodde Marit Larsen på Grünerløkka, rett rundt hjørnet fra det som i dag er hennes favorittkaffebar. Ironisk nok flyttet hun derfra kun én måned etter at Supreme Roastworks åpnet dørene i 2013. Så uflaks kan man altså ha.

– Hadde jeg bodd her når de hadde hatt åpent, så hadde det her blitt kjøkkenet mitt, tror jeg. Men nå kommer jeg tilbake hit nesten hver dag når jeg er hjemme i Oslo.

Men man kan vel ikke si at hun led noen kaffenød før Supreme åpnet sjappe, for den gangen Marit var løkkajente fikk hun sin daglige dose koffein på hjørnet av Grünersgate, eller rettere sagt hos Tim Wendelboe. Ett av verdens beste kaffehus.

– Supreme har vel nesten stjålet meg litt fra Tim, jeg var skikkelig stamkunde hos han da jeg bodde borti gata. Men jeg klarer meg fortsatt ikke uten cappuccinoen til Stefanie! Den er helt fantastisk.

Innimellom kan man også finne Marit Larsen på Fuglen, men det er altså her på Supreme hun trives aller best. Hun sier det er en sann fryd å finne et sted hvor man kan stole på de som jobber der så mye at man ikke trenger å bestille en spesiell type kaffe, men blindt be om dagens anbefaling. Og aldri bli skuffet.

ML_Artikkel_02

– Det er veldig hyggelig på Supreme, og det er lite nok til at alle stamkundene begynner å være på hils.

En liten kaffenerd
Det er lett å forstå at kaffe er en viktig del av livet til den søte musikeren. Ikke bare har hun terminologien inne, men hun lyser opp når hun snakker om hvor viktig kaffe er i livet. Man ser det i øynene.

– Jeg har blitt en junkie. Fem kopper om dagen uten problem.

Marit har drukket kaffe nesten like lenge som hun har holdt på med musikk. Som 16-åring begynte hun å drikke det sorte gullet, nesten som “en drug”, når hun var ute og reiste som en del av M2M. “Det var sort kaffe, rett i åra.” Etter hvert som kaffen gikk fra ren energi til nytelse, prøver hun å ikke være altfor nerdete, og holde seg åpen for nye opplevelser. Om det er amerikansk brygg, tykk som sirup, på altfor mørkbrente bønner, eller kaffen hos bestemor som er tjukk og grutete. Sistnevnte hadde hun blitt skuffet over å få alle andre steder, men det er den som er bestemor, og det er opplevelsen mer enn kaffen som blir viktig.

Hjemme lager hun en kanne V60 hver morgen, og kverner sine egne bønner.

-Å drikke kaffe er det første jeg gjør hver dag, jeg kommer ikke i gang før jeg har drukket kaffe. Jeg trenger det. Ordentlig kaffe for meg om morgenen er luksus, uansett hvor jeg er hen, uansett hvor mye jeg jobber, eller om jeg har en dårlig dag… kaffe er den mest pålitelige nytelsen i livet mitt.

Aeropress i skyene
– Jeg går sjelden en dag uten god kaffe nå som jeg har begynt å reise med Aeropressen min.

Aeropressen har blitt en god reisevenn, men den kommer kun ut av håndbagasjen på lengre flyvninger, for Marit er opptatt av å ikke gjøre altfor mye vesen av seg. Det kan bli mange spørrende blikk, og rare kommentarer. Det er ganske vanlig at medpassasjerer forveksler Aeropressen med en pumpe og tror hun skal lage seg barnemat.

Selv om hun føler en viss sjenanse, blir blikkene fra nysgjerrige medpassasjerer verdt det når hun skal lese, skrive, eller forsøke å holde seg våken på vei til neste by, land eller verdensdel. Men håndkvernen, den har hun ikke med, der går grensen.

Hun har heller med seg ferdigkvernede bønner, kanskje fra Supreme Roastworks, eller gjerne en Esmeralda Geisha som hun har plukket opp hos Java på St. Hanshaugen. Øynene lyser opp når hun snakker om hvor fantastisk akkurat den kaffen er.

ML_Artikkel_05

Marit Larsen er altså uoffisielt medlem i Kaffikazes “The Mile High Aeropress Club”, en klubb hvor kaffeinteresserte verden over tar med seg sin Aeropress tusenvis av fot opp i luften for å slippe unna den forferdelige traktekaffen man vanligvis blir servert på flyreiser.

Hvis du tror at det å brygge sin egen kaffe på fly kan virke veldig komplisert, kan Marit avvise dette.

– Det tar bare et par minutter. En god kopp kaffe er veldig lett tilgjengelig, og en veldig solid belønning. Jeg får så mye glede av god kaffe.

Blikkene er verdt det, med andre ord.

Nashville
Aeropress og reise hører altså sammen. Og å reise, det gjør Marit mye. Den siste viktige reisen var den hun tok til Nashville i fjor, hvor den nye platen “When the Morning Comes” ble spilt inn i løpet av et par kalde vintermåneder.

Valget av Nashville som innspillingsby var en naturlig konsekvens av Marits egen platesamling, og fordi musikken derfra har angått henne mer enn det meste annet. Den verdenskjente Nashville-

scenen, hun følte en dragning mot å være en del av den, det som skjer akkurat der – kanskje foruten den tacky countrymusikken og cowboybootsene man jo får med på kjøpet.

Noen av låtene hadde Marit med seg i bagasjen fra Norge, men mesteparten ble skrevet der – det var akkurat som om noe løsnet. Platen er absolutt et resultat av Nashville, selv om lydbildet ikke speiler dette. Marit ble heller litt mer seg selv i sørstatsbyen.

– Jeg har vært veldig inspirert av folk, og har laget en folkplate ved siden av. I utgangspunktet tenkte jeg at det var den jeg skulle fullføre i Nashville. Men det å være omringet av verdenseliten innen bluegrass og folk… reaksjonen min ble at jeg ville rendyrke mitt eget uttrykk, komme et steg videre, gjøre det jeg gjør aller best. Det er noe utrolig fint og sterkt i å være omgitt av så mange flinke folk, at jeg må skjerpe meg, ta meg sammen, øve, tenke gjennom alt tre ganger.

Men i stedet for å feige unna, ble Marit modig. Det skulle vise seg befriende å kun være en ukjent musiker blant en sjø av andre musikere i en av verdens største musikkbyer.

– Jeg er modigere på denne plata, og jeg tror det er en direkte konsekvens av at jeg var så langt hjemmefra, at ingen kjente til hvem jeg var. Det gjorde meg modigere og tydeligere som tekstforfatter. Jeg var produsent for første gang, og jeg spilte inn plata utelukkende med musikere som aldri hadde hørt meg før. Opplevelsen av å ha noenlunde blanke ark inntreffer jo ganske sjelden i livet, men nå følte jeg at jeg hadde en sånn sjanse. Jeg kunne forme denne plata her akkurat som jeg ville.

– Jeg kunne gjøre opp status, jeg kunne spørre meg selv hvem er jeg når ingen har noen forventninger. Hva mener jeg egentlig om dette lydbildet? Hva skriver jeg egentlig om? Det var veldig befriende. Opplevelsen av at alt er lov, og at Norge er så langt unna.

Totalt tredve låter ble spilt inn i Nashville, men kun ti ble med på plata. Alle disse er spesielle for Marit, men aller best liker hun kanskje tittelsporet. Hun hørte mye på plata i sommer før den ble lansert, da gir hun slipp og musikken finner sin egen vei. For eksempel til radio. Hun kan synes det er rart å høre sine egne låter når hun er ute i byen, men aller merkeligst er det å høre sin egen musikk i tannlegestolen – noe som har skjedd et par ganger, til både hennes og tannlegens forlegenhet. Likevel er hun tydelig på at hun setter stor pris på radiotid, og spesielt det å treffe lytterne der de er.

Men Marit har også utgitt alle sine plater på vinyl, og har en forkjærlighet for det gamle formatet. Spesielt nå i disse internett-tider.

ML_Artikkel_03

Barista Parlor
Tilbake i Nashville ble Marit positivt overrasket over byen som kulinarisk senter. På forhånd hadde hun forventet en diett bestående av fried chicken og kullsvart kaffe. Men virkeligheten var altså en annen.

Hun hadde allerede negative erfaringer med amerikansk kaffe, og når Marit bodde i New York i 2010 pleide hun å be venner ta med kaffebønner fra Norge. Men i Nashville fant hun et nytt favorittsted – Barista Parlor. Det var noe med stemningen der, som var helt spesiell, også smakte kaffen bra, for ikke å snakke om maten. Nå anbefaler hun stedet til alle norske venner som skal til byen.

Det er ikke bare Barista Parlor som har vunnet hennes hjerte, hun har samlet en lang liste over

favorittkafeer- og restauranter som er verdt turen.

– Jeg har en følelse av at ganske mange av stedene i Nashville er et resultat av at folk har reist ut i verden, funnet ting de har likt, flyttet hjem for å få barn og slik, og tatt med verden tilbake til Nashville.

Det høres jo litt ut som Oslo.

Hjemme
Marit er fornøyd med å være tilbake i Oslo, byen hun har funnet ut at er hennes egen. Spesielt på Grünerløkka har hun en historie på hvert eneste gatehjørne.

– Jeg blir veldig inspirert av Oslo. For meg er Oslo verdens minste, største by. Jeg får tak i alt jeg trenger, og jeg har veldig mange mennesker her som jeg er veldig glad i. Jeg kommer til å ende opp her. Jeg har flørta med tanken på å dra tilbake og bosette meg i New York, eller andre steder jeg jobbet over lengre tid, men jeg må bo i Oslo, det er ingen vei utenom.

Men Oslo får ikke se mye til Marit Larsen fremover, i januar skal hun ut på turne.

– Jeg må stålsette meg for ett år med reising, men jeg er så glad i det.

Aller mest gleder hun seg til klubbturnen i Norge i januar og februar, samt det å stå på scenen på Rockefeller, hvor hun veldig godt vet hvordan det er å være publikum.

Men turen går også ut i Europa og over Atlanteren, og man skal ikke se bort ifra at det kan bli en liten konsert i Nashville. Tilbake skal hun i alle fall.

Og kaffen skal med. Men selv om kaffe er av essensiell viktighet når hun er ute og reiser, turnelivet inkludert, skriver hun ikke kaffebønner opp på den beryktede rideren.

– Jeg er selvforsynt, jeg tar med min egen, ler hun forsiktig.

ML_Artikkel_04

Supreme Roastworks
Kaffen på Supreme Roastworks er nå drukket opp. To forskjellige kanner anbefalt av baristaen bak disken, fantastiske kaffe begge to. Marit hadde rett – disse gutta kan man stole på.

Faktisk, stoler Marit Larsen så mye på dømmekraften til Supreme-gutta at hun kastet ball med en av eierne, Magnus Lindskog, en dag hun satt ved et av de grønne bordene, drakk kaffe og rev seg i håret. Det store spørsmålet var om hun skulle endre rekkefølgen på låtene på vinylutgaven av den nye platen “When the Morning Comes”, for å optimalisere lytteopplevelsen etter formatet. Dette ble rekkefølgen som Marit siden landet på. Som takk skal de få en kopi av skiva på vinyl, kanskje den spiller neste gang hun er innom?