Tilbake til artikkler

68° NORD

Åttende juli og ni grader i lufta. Sola gløtter akkurat frem mellom skylaget, samtidig som de første regndråpene faller. Mellom fjellene, Sortlandssundet, og enda mer fjell ligger Miscela Kaffebar.

Det er etter stengetid, og kafeen som vanligvis har fulle bord er nå helt tom for gjester. Lyden av kaffemaskinen er borte, og måkene på torget høres desto bedre.

I en liten sofagruppe sitter daglig leder Camilla Paulsen og Kristin Hansen sammen med barista Wanja Pettersen. Wanja har satt frem et stettfat med kaker som ikke ble solgt, og vi deler den siste kaffen som er igjen i kanna. Med denne bevertningen føles det litt som om vi sitter hjemme i en venninne sin stue, og ikke i en av byens travleste kafeer, et sted jeg, som Vesteråling i Oslo, alltid kommer tilbake til for å treffe gamle kjente.

– Det hele startet jo opp i ammetåka. Jeg og Camilla møttes i samme barselsgruppe, og fant ut at vi hadde like drømmeprosjekt. Jeg savnet en kaffebar, slik som jeg hadde blitt vant til å ha i Oslo og Tromsø, og Camilla som er kokk savnet et lunsjsted, forteller Kristin.

Seks år har gått siden hun og venninnen Camilla bestemte seg for å satse på sin felles drøm.

Artikkel 1280x750px26

– Vi ante jo ikke om vi kom til å få kunder i det hele tatt, for det fantes faktisk ikke noe liknende her på den tiden – bortsett fra noen bakerier, forteller Camilla, mens hun himler forsiktig med øynene til ideen de bestemte seg for å satse på.

Hun holdt på å trekke seg flere ganger i løpet av planleggingen, men takket være Kristins masing ble hun med hele veien.

– Jeg tenkte jo veldig sånn at hvis jeg føler behovet for noe sånt i nærmiljøet, så må jo mange flere også føle det, skyter Kristin inn.

Mens de holdt på å pusse opp lokalet kom en fremmed mann inn døra og spurte bestemt etter sjefen.

– Det var faren til Wanja, han sa at han hadde ei datter som jobbet som barista i Oslo, og hadde fryktelig lyst til å flytte hjem. Vi startet opp i mai, og i august ble hun kastet inn i jobben, sier Camilla.

Wanja var lei av Oslos stress og mas. Hun ville hjem til familien, og til den fine naturen. Da det plutselig fantes en jobb, hadde hun planen klar.

– Det er noe med det at det faktisk ble mulig å flytte hjem, og fortsatt holde på med det jeg hadde lyst til å gjøre, kan Wanja fortelle.

Artikkel 1280x750px25

noe attåt

Kundene i Vesterålen skiller seg litt ut fra kundene Wanja var vant til på Stockfleths i hovedstaden. Hun gikk fra å jobbe kjapt med take-away kaffe bak en liten disk, til å ha et stort lokale der mat spiller en nesten like stor rolle som det som er i koppen.

For Vesterålingene liker å kose seg.

– Her er det veldig sjeldent at folk bare tar seg en kaffe. Når man skal på kafé, så skal man unne seg noe godt attåt, forteller Wanja.

Kanskje det er været som har skylden? At vi Vesterålinger trøster oss med en scone fordi det er åtte grader i juli? Kanskje vi bare har det i ryggmargen at på kafé skal man spise noe digg?

Det bygges opp en diskusjon rundt bordet.

– Ja, altså det kan jo ha noe å gjøre med at man alltid byr på kake eller kjeks når noen kommer innom på besøk hos en, sier Kristin. Det skal jo alltid være noe til kaffen.

– Det er sant, vi er flinke til å by på søtsaker når vi får besøk. Men jeg synes vi skulle vært enda flinkere til å ta med noe når vi drar på besøk. Hvis jeg har med en pose kaffe til noen, så reagerer de ofte med “Hæ? Har du med detta te mæ? Men æ har jo ikkje bursdag”. Jeg syns de er flinkere til det sørpå.

En eldre mann med hvitt hår og blå allværsjakke går sakte forbi kafeen, kikker inn vinduet, og kjenner på døra for å sjekke om det er åpent.

– Der er vår aller første kunde, han Erling, bryter Camilla ut.

– Husker dere at han brukte å ha med seg jordbær til oss? Og av og til ballonger og blomster. Det er fint å vite at man blir satt pris på her, sier Kristin idet mannen går videre, og nikker hei til oss.

Artikkel 1280x750px24

lokket frem kaffeinteresse

– Jeg husker da vi startet opp at folk kunne komme og bestille en presskanne med kaffe, og føle at det var skikkelig eksotisk. Etter hvert har vi begynt å selge litt aeropresskaffe også, men håndbrygg har ikke tatt helt av enda, ler Wanja.

Camilla mener de har klart å endre kaffeinteressen blant Vesterålingene, men kanskje ikke kafévanene.

Det er få som kaller Miscela for en kaffebar, og selv om det kan være kø ut døra på de travleste tidspunktene, så er det stengt etter klokka fire, og i alle fall på søndager. De har prøvd å ha åpent, men de tror at Vesterålingene heller drar ut på tur, eller drikker søndagskaffen på besøk hos hverandre.

– Det er ingen tvil om at det drikkes mye svart kaffe her nord, sier Wanja. – Men kvaliteten på det som drikkes er veldig varierende. Til å begynne med fikk vi høre at kaffen vår var så sterk, men vi forklarte at vi veide opp alt, og var konsekvente med kverning, og etter hvert så fikk vi høre at “Åh, kaffen dokkers é så go’!” fra de samme som hadde syntes den var for sterk før.

Bak disken har de en visjon om at kaffekulturen blir mindre skummel og mer tilgjengelig hvis de er flinke til å fortelle hvorfor man gjør som man gjør, og hvorfor kaffen smaker som den smaker.

– Folk har blitt mer bevisste på hvilken kaffe de liker best, og det er alltid noen som vil utforske ulike bryggemetoder og typer. Salget av kaffebønner har økt kraftig det siste året, så det er nok mange som har blitt opptatte av å få den gode kaffen hjemme også, forteller Camilla.

Selv om de holder stengt på søndager anser de ikke kaffeslabberasene som noen konkurrent, for når gjestene kommer er de ute etter en annen opplevelse enn det som venter ved salongbordet hjemme hos naboen.

– Miscela på Sortland har blitt til en institusjon, sier Wanja. Det er her folk kommer for å treffe kjente, og jeg hører stadig vekk “Kor sku vi fått storbyfølelsen vess vi ikkje hadde hatt dokker her?”