Tilbake til artikkler

En grå kardinal

François Le Bled liker seg best innerst i hjørnet. Det kan forklare hvorfor han flyttet fra Paris til et landlig stykke Sverige, og hvorfor redaktørrollen – mannen bak bøkene – kler han så godt.

François, Frasse blant venner, sitter i en liten grå sofa, peisen knitrer, Mozart høres over høyttalerne. På andre siden av Skype, eller andre siden av verden, sitter en av hans aller beste venner. Kontinenter skiller dem, hvor langt er det egentlig fra Sverige til New Zealand? Men i kveld merkes avstanden kun i bredbåndsbredde, François skal ta en av sitt livs største beslutninger. Han kaller det et luksusdilemma, men et dilemma likeså. Skal han selge leiligheten han eier i fødebyen Paris – kutte navlestrengen, som han sier, eller skal han kvitte seg med stedet hjertet kaller hjem, det røde sommerhuset i Lillehem… der peisen knitrer, og Mozart høres over høyttalerne.

Valget var ikke lett. Som en stolt franskmann murret følelsen av å svikte noe eller noen. Men François endte opp med å velge Lillehem. Det var et økonomisk drevet valg, han hadde ikke råd til å beholde begge, i en alder av 40 skulle han starte sitt eget forlag – The New Heroes & Pioneers.

3 år har gått, og François angrer ikke på valget han tok. “Bare se deg rundt”, sier han, “jo, vi kunne ha sittet i Paris, jeg gir deg det, men det er ikke så halvdårlig det her heller.”
Han kan likevel ta seg selv i å tenke “var det riktig å starte for meg selv?”. En tanke som har kommet oftere og oftere de siste månedene, snikende som en slags midtlivskrise.
På papiret ser det hele glossy ut, franskmannen har startet sitt eget lille forlag med kule lokaler på Møllan i Malmö, han har en leilighet i byen og et sommerhus på landet, han har endelig fått seg hund, og han har verdens beste venner. Men kunstbøkene genererer ikke nok penger i kassa. Han hadde lovet seg selv å ta en evaluering tre år inn. Det er nå, og han tjener ikke penger. Han spør seg selv, “går vi noe sted, kommer vi til å tjene penger på noe tidspunkt?”.
Det er ikke ambisjonsnivået som er for høyt, til det er François for beskjeden, med en realistisk tilnærming til tilværelsen. Men hva er det han ønsker seg?

– Jeg ønsker at The New Heroes & Pioneers skal bli en liten skandinavisk versjon av Taschen. Samtidig må jeg være obs på at det jeg bygger nå i en alder av 43 ikke kommer til å bli the next big thing, det er kun snakk om tradisjonell forlagsvirksomhet. Ja, vi prøver å ha innhold som er litt annerledes, men det er ikke revolusjonerende. Min visjon er derfor å ha et godt liv, lage kvalitetsbøker og kunne betale husleien. Kan jeg tjene litt penger? Flott! Men jeg har ingen ambisjon om å ha 25 ansatte om to år, og 200 ansatte om 10 år. Jeg ønsker at vi skal forbli små, det er fordi jeg vil være i stand til å ta pauser. Jo større, eller suksessrike vi blir, jo mer stressfullt blir det, og jo mindre tid kan jeg tilbringe her på Lillehem. Det er kanskje noe jeg kunne ha gjort for 13 år siden, men jeg er 43 nå.
Det er tydelig at også dette med alder plager François. Førti. Tre. Han sier det hyppig. Førtitre.
– Helt seriøst, jeg opplever en midtlivskrise, jeg kan faktisk føle det. Jeg startet en bedrift, jeg tar ikke ut lønn, noen ganger sliter jeg med penger for å betale regninger og sånn. Jeg så aldri for meg at jeg skulle være der i en alder av 43. Så jeg tar opp alderen min en del, og alle hater det, men det har blitt en del av min personlighet de siste månedene.
Men så har han Lillehem da.

Artikkel-2

Lillehem er navnet både på sommerhuset han har delt omsorg for, og den lille grenda hvor sommerhuset ligger. Lillehem ligger kun en times kjøretur fra Malmö, den korte avstanden gjør at François lett kan sette seg i bilen for en dagstur når han behøver å klarne tankene. Huset er hans annen hver uke, han deler Lillehem med eksen, en ordning som fungerer overraskende godt.
– Huset hadde blitt så viktig for begge, så vi måtte bare få det til å funke.
Eksen, Richard, gjør alt hagearbeidet, mens François klipper plenen, det er litt som en Excel-fil, sier han, og han elsker Excel-filer. Når han klipper gresset, slapper han av.
Arbeidsfordelingen fungerer tydeligvis godt, det første som slår en når man ankommer Lillehem er hvor grønt og frodig det er, hvor idyllisk, det røde huset er litt eventyraktig, men det er hagen som stjeler showet. Og den friske luften. Jeg bemerker det mange ganger, mens vi sitter rundt det hvite trebordet og lesker oss med rosévin søsteren hans har tatt med fra Frankrike.
– Det var den lille bekken som renner ved siden av hagen som solgte meg, sier François.
– Vi hadde faktisk sett på rundt hundre andre hus før vi landet på dette. Nå forstår jeg det litt som et tegn på at forholdet kom til å havarere, vi kunne ikke bli enige om noe som helst, små-ler han.
Små-lo gjorde han ikke like mye når bruddet fant sted. Alle brudd er jo vanskelige, men år har passert, og François har gått videre. Først flyttet han til Amsterdam, hvor han jobbet for publiseringstjenesten Elsevier. Når det ikke fungerte, fulgte en periode med arbeidsledighet, kanskje mistet han litt motet.
François drar på ferie til Frankrike med en god venn, rettere sagt Nice, ved den Franske Rivieraen. De ligger på stranden, François klager og syter, “jeg er snart 40 år og jeg trenger å få meg en jobb”, til slutt blir kompisen så lei av den overdådige selvmedlidenheten at han bryter inn: “hvis du ikke finner deg en jobb, skriv ned jobben du ønsker deg på et stykke papir, og gjør det!”. François tar han på ordet. Helt bokstavelig, der og da.
– Jeg fant frem penn og papir og spurte hva jeg egentlig ønsket å gjøre, jeg skrev ned alle plussene og minusene ved hva jeg liker, og så gikk det opp for meg “jeg vil publisere fotobøker”. Jeg gikk tilbake til leiligheten med en gang, og der lagde jeg en forretningsplan på 48 timer. Så det er sånn det hele startet, med at noen ga meg et realt spark i baken.
Nå vurderte han å flytte tilbake til Sverige, landet hvor kjærligheten hadde lokket han til seg mange år tidligere. Ikke bare savnet han Lillehem, Malmö lovet mye på papiret.
Det er kanskje ikke alle som forstår hvorfor en franskmann velger et lite stykke Sverige istedenfor verdensmetropolen Paris. Selv om han er glad det ble sånn, virket det ikke alltid like naturlig for François heller.
– Jeg er faktisk veldig glad for at jeg dro fra Paris, selv om det var veldig uventet. Det er rart hvordan livet er… du bor i Paris… og plutselig en dag, ett år senere, ser du på livet ditt og du bor på landet i Sverige. For 10 år siden når jeg bodde i Paris hadde jeg aldri trodd at jeg skulle bli svensk.
Men det har han blitt, tidligere i år ble det offisielt, François har fått svensk statsborgerskap. Det hender han savner familien, men nå er Sverige hjem.

Artikkel-1

Jeg har lært mye om François på kort tid, det er bare et par timer siden han hentet meg på togstasjonen i Kristianstad. Jeg kom med tog fra København, og han tilbød seg å hente på stasjonen som den største selvfølge. Hans partner in crime, Jens Lennartsson, var med. Nå helt på slutten av møtet vårt forklarer François at han ba bestekompisen være med fordi det fikk han til å føle seg tryggere, han er jo introvert. Litt redd for nye mennesker.
Men Jens var også med fordi de to har vært uatskillelige siden de jobbet sammen på sitt første prosjekt, fotoboken Hide in Plain Sight. Boken var den første de utga under paraplyen The New Heroes and Pioneers. De kunne ikke ha vært mer forskjellige, men det er derfor de funker, sier François.
Og det var med Jens, François hadde sin andre betydningsfulle samtale med her på Lillehem.
Den samtalen tok sted rett etter de hadde utgitt Hide in Plain Sight. De dro ut til sommerhuset med én tanke i hodet, “hva gjør vi videre, skal vi fortsette å jobbe sammen?”.
Hver for seg, satt de seg ned. De skrev lister over hva slags bøker de ønsket å utgi videre, og det viste seg at de var på samme track. Listene var ikke identiske, men de hadde mange likheter, så de bestemte seg for å satse videre. Sammen. “Det var en av de viktigste begivenhetene i løpet av de fem siste årene”, sier François.
Det var etter han flyttet tilbake fra Amsterdam, etter åpenbaringen på stranden i Nice, at François rakk ut en hånd til flere av Malmös kreative skare, han ønsket noen å samarbeide med. Til slutt møtte han Jens. Et lykketreff skulle vise seg, men mye var også timing. Det bare klaffet.
Selv om de er hverandres rake motsetning, Helan og Halvan, er dynamikken mellom de to tydelig for det blotte øye, de fullfører hverandres setninger, kommer med små, kjærlige stikk mot den andre. Mens François og jeg prater, står Jens inne på kjøkkenet og lager lunsj. Etterpå skal han ta bilder. Det føles naturlig for François å bli fotografert av Jens, så godt de kjenner hverandre.
Men det er ikke slik at den ene er helten, og den andre er pioneren. Navnet The New Heroes & Pioneers kommer fra en eldgammel bok om ingeniør-pionerer, og er ment å representere alle andre enn dem selv.
– Heltene er fotografene, eller kunstnerne, vi jobber med. Det er dem som har baller, det er dem som er modige nok til å ha en type jobb de ikke vet om de kan leve av. Pionerene, på den andre siden, er dem som kjøper bøkene, som er nysgjerrige nok til det. Mange spør om, hvem av dere er helten, og hvem av dere er pioneren? Men det er ikke oss, det er alle andre. Jeg ønsker å feire kunstnerne vi publiserer, og menneskene som stoler på oss med hva vi gjør.

Artikkel-3

Men det var jo pauser vi hadde kommet hit til Lillehem for å prate om, hvordan endte vi opp med å prate så mye om valg? Egentlig har det falt ganske naturlig, for François mener pauser er essensielle for å ta et steg tilbake, få perspektiv. Det er det Lillehem er til for.
Livet skjer jo egentlig i Malmö, å komme hit til Lillehem gir han nødvendig pause fra en hektisk arbeidshverdag, han tenker bedre her.
– Når du jobber 20 timer om dagen, 8 dager i uken, forsvinner kvaliteten i det du gjør. Jeg tar pauser for å forsikre kvalitet. Jeg jobber bedre når jeg tar pauser. En pause tillater meg å ta noen steg tilbake, livet kan ofte gå i 200km i timen.
Han sier han alltid kommer til Lillehem med en koffert full av magasiner, han overdriver ikke, for kofferten den flyter over – med alt fra Monocle til brygg. François har elsket magasiner så lenge han kan huske, det aller første han kjøpte var Le Monde, i et forsøk på å kommer nærmere sin far. Jens på den andre siden er fornøyd med å lese på Kindle, det kan ikke François forstå.
– Jeg er ganske gammeldags på den måten, hvis du spør vennene mine vil de trolig si at jeg er født i feil århundre. Jeg er veldig gammeldags, jeg skriver postkort når jeg er på ferie… jeg ringer når noen har bursdag, jeg skriver ikke på Facebook. Det er den livsstilen jeg også prøver å ha her i Lillehem, jeg vil slappe av, lage mat, lese bøker, gå på tur, vi har ikke mobiltelefoner ved matbordet. Lillehem, eller hvilket som helst landsted, er bra for det.
I starten hadde de ikke internett på Lillehem, og selv om de fortsatt forsøker å ha så lite teknologi som mulig, har internett funnet sin vei inn i huset etter hvert. Det er for å kunne bruke huset om høsten også, utenom sommerferien.
Men om sommeren er det hagen, og vin, som gjelder. Mye vin. Det blir en gjennomgående spøk fra vi setter oss inn i bilen i Kristianstad. “Min offisielle tittel er kanskje redaktør, men egentlig er jeg head of wine research”, spøker François.
Nå peker han på yndlingsstedet sitt, plattingen nede ved den lille bekken:
– Jeg elsker å sitte der, med kaffe og bøkene mine. Det finnes så mange bilder av meg på den plattingen der.
Han stopper opp et lite sekund, så legger han til:
– Hvem prøver jeg å lure, jeg skulle ønske vi pleide å gå ned dit med kaffe, men vi går ned dit med vin. Haha, du vet hva jeg mener, du begynner å kjenne meg, la oss kalle vin kaffe.
Jeg skjønner hva han mener. Det er ikke mange minuttene siden jeg spurte:
Hva er det første du gjør når du kommer hit?
Vin (latter)
Nei, åpne bildøren (mer latter)
Jeg er fransk, jeg liker vin, hva kan jeg si…?
Men selv om det blir mye vin, jobber de også godt på Lillehem. Mest med idémyldring.
– Det er her vi får våre mest kreative ideer, trolig fordi det er så avslappende. Vi sitter her på plattingen med føttene i vannet og tenker på nye prosjekter.
I hagen er det også en hengekøye, en urtehage og en grønnsaksparsell. Trær har blitt kuttet ned for å få det mer åpent, og uthuset som originalt var en utedo står nå tomt. Pariseren i François viste seg frem der, han kan like seg på landet, men grensa satte han ved utedo.

Artikkel-4

Lillehem ligger som en bortgjemt perle, med naturen som gjerde slik at huset nesten ikke er synlig fra veien. François liker nemlig å være litt bortgjemt, det har vært hans rolle i livet. På skolen satt han alltid innerst i hjørnet, på treningssenteret velger han boksesekken bakerst i lokalet, og han liker å lage middag for venner for da trenger han ikke å være ved bordet, men kan stå på kjøkkenet.
Nå sitter jeg på hans yndlingsplass, i den lille grå sofaen i stua på Lillehem, en plass han foretrekker fordi han føler seg mer usynlig der. Han er litt utenfor sin komfortsone når han snakker om seg selv, det er ikke noe han pleier å gjøre, samtidig synes han også det er litt stas at noen er interessert i hans historie.
Jeg tenker at det å være redaktør er en passende rolle for en som liker å sitte i hjørnet, en som liker å være litt usynlig.
– Ja, det er på en måte en jobb i kulissene, den ingen er klar over, når noen kjøper en bok ser de på hvordan den er laget, bildene, forsiden, papiret, men ikke nødvendigvis på den jobben som er lagt ned av redaktøren. En russisk venn kaller meg faktisk for den grå kardinalen.
Men først og fremst drives han av en forkjærlighet for bøker, han elsker å snu sidene, kjenne på papiret, ta notater i margen. Det er på en måte farsarven.
– Min far er lidenskapelig opptatt av bøker, han har faktisk flere rom, flertall, kun for bøker. På soverommet hans står det også bokhyller fylt til randen, og bakerst i huset er det et eget rom for magasiner og aviser, der ligger de i bunker.
Får du inspirasjon av å være der?
– Det er mer som et barndomshjem, jeg går ikke dit for inspirasjon, kanskje fordi det er fullstendig kaos. Du vil ikke tro det hvis du ikke ser bilder. Soverommene til alle oss fire barna er nå blitt rom for bøker. Men det som er litt morsomt… er at midt i alt dette kaoset har vi noe vi kaller le petit salon, den lille stuen, som er superorganisert, og det er her de faktisk leser bøkene. Så alt er veldig gjennomtenkt, bøkene er overalt, men når du skal lese sitter du i et ryddig rom.
Så din far, han har alle dine bøker?
– Nei, han har ikke det. Det er en litt trist historie, for min far har begynt å miste synet – noe som er forferdelig for noen som elsker bøker. Så det er ikke noe poeng for han å lese bøkene, men vi sendte han en signert kopi av den første boken vi utga, så han har den i alle fall. Men han har ikke alle. Og du vet, det er en annen form for kunst, han ville nok ikke ha fått så mye ut av det likevel. Han liker bedre å gå på bruktmarkeder enn å kjøpe nye bøker, han har en million LP-er, han elsker dem, og faren min er faktisk en av de få personene jeg kjenner som fortsatt tar opp på vhs. Han er veldig gammeldags.
Gammeldags er et adjektiv François også hyppig bruker om seg selv. Han liker godt å bli med sin far når han går på LP-jakt i Paris, “jeg er ikke så nær familien min, men jeg setter stor pris på de øyeblikkene med min far, det er også en slags pause.”

Det er på tide å kjøre tilbake til Malmö – det kreative hjertet av Skåne hvor François har både leilighet og kontor. Malmö er byen hvor hverdagslivet spilles ut, tidvis i en fart på 200km i timen.
Da er det ikke alltid han har mulighet til å dra ut til Lillehem. Før han fikk hunden Jules, pleide han faktisk ikke å ta pauser i det hele tatt, ikke engang for å spise, men det er annerledes nå, og det er han glad for.
– Å ha en hund er en veldig god måte å ta pause på, for jeg må gå tur med den, men det handler også om kvalitet. Hvis du har nesen i arbeidet hele tiden, mister du synet på ting, men tar du en pause, ser du ting annerledes når du kommer tilbake. Kvaliteten på arbeidet går opp. Å gå en tur med hunden er en slags mini reset.
Den aller første spaserturen skjer tidlig om morgenen, François og Jules går den faste ruten til bakeriet Söderberg & Sara. “Det er jo litt artig at man har en pause rett etter å ha våknet”, ler han. På bakeriet kjøper han kaffe og en croissant, visstnok den beste i byen. “Den er full av smør, jeg prøver alltid å passe på kaloriinntaket… men ikke her.”
Det blir noen flere gåturer i løpet av dagen, han prøver å la være å sjekke mobilen, å ikke alltid “være på.”

– Det er veldig nytt for meg å ta en pause, fordi jeg er arbeidsnarkoman. Men jeg er veldig heldig fordi jeg elsker jobben min. En gang prøvde jeg å ha en hobby ved siden av jobb, men det endte opp med å være akkurat det samme jeg gjør på kontoret, ler han.
Hender det at du stopper opp og tenker på hvor heldig du er som kan jobbe med det du elsker?
– Jeg vet at jeg er heldig, men igjen, det handler om å sette ting i perspektiv. Jeg er heldig, men jeg ofrer også mye for å være heldig.
Han tenker på sparekontoen som ble spyttet inn i The New Heroes and Pioneers, og alt det harde arbeidet han har investert i det lille forlaget. Heldigvis elsker han det også.
– Å være min egen sjef er det jeg liker best, hvis jeg vil stenge en dag, kan jeg stenge en dag. Jeg må ikke fylle ut et skjema… jeg er veldig heldig på den måten. Jeg er heldig som elsker det jeg gjør, som å publisere bøker, redigere bøker, drive et forlag og jobbe med venner. Men det er en balanse der, som er å tjene penger. Jeg har investert alle sparepengene mine inn i det her, så hvis det ikke fungerer, hva skjer så?
Noe sier meg at alt vil ordne seg, han har tross alt flere spennende utgivelser å se frem til denne høsten.
François maler et bilde. Han sitter på kontoret, slik han gjør fra 9 til 5 hver eneste dag – de timene han er fysisk tilstede, mentalt skrur han aldri av. Det er mye å gjøre, administrasjonsarbeid, kjedelige ting. Han kjenner han trenger en pause, men han kan ikke forlate kontoret, så han snur seg heller til veggen med bilder, han bytter rekkefølge på dem, printer ut en ny portfolio, henger også den på veggen, bytter rekkefølge på nytt. Dette er jobb, men han får ny energi, det er som han har tatt en pause.
– For meg er det å redigere bøker det samme som å ta en pause, sier han.
Å være redaktør er derfor ikke bare en passende rolle for en som liker seg best i bakgrunnen, det var et aktivt valg som ble tatt for å kunne gjøre det han elsker. Og hvem ønsker vel ikke at jobben skal føles som en pause? Kanskje er han ikke helt der han ønsker i en alder av 43, kanskje har livet tatt noen uventede krumspring, men i min bok er François Le Bled både en helt og en pioner.