Tilbake til artikkler

En Virkelighetsflukt

Teaterregissør Lisa Lie overbeviser oss om at kaffe kokt i kjele på bålet er den beste kaffen, mens vi snakker om virkelighetsflukt og viktigheten av å ikke glemme.

– Sorry for at jeg er litt sein, sier hun med avdanket trondheimsdialekt.

Lisa gir fra seg et lite smil, samtidig som det ærlige ansiktsuttrykket ikke skildrer unnskyldning, men mer en anerkjennelse om at tiden er relativ.

Hun setter seg ned i den dype grønne stolen, krysser det ene benet over det andre, foroverlent, med samme ansiktsuttrykk.

Klokken er 12.13. Det er en fredag i mars. Stockfleths i Gamlebyen i Oslo er allerede fylt av muntre stemmer som forbereder seg på helgen, og fedre i pappaperm, litt mindre muntre. Utenfor vinduet ligger den våte nysnøen som overrasket oss alle, fanget i et for mildt klima for snø, som gjør det å sitte inne på en koselig kaffebar ytterligere verdsatt.

Lisa har bare så vidt rukket å smake på den brasilianske håndbryggede kaffen før hun påpeker at det er kaffe kokt i en kjele på bålet som er den optimale kaffe.

Artikkel

 

– Det er en sjarm i sur kaffe. Det skal liksom gjøre litt vondt å drikke, med mindre den er jævlig god. Helmelk og kokekaffe! Det smaker egentlig dritt, men det er en nostalgi og sjarm over det som gjør at det smaker godt.

Smilet kommer frem igjen, som en bekreftelse på egne ord.

– Jeg drakk kaffe i Etiopia en gang. Der var kaffen en annen. De rister de grønne bønnene, knuser de og koker med én gang, alt i en seremoni. Det tar litt tid og smaker skikkelig sterkt. Jeg gjorde det selv, knuste og kokte. Det er det som er kaffe.

Hun legger trykk på ordet seremoni, et fristed. Kaffelagingen. Og at vi her i Norge mister litt av sjarmen når alt skal gå så fort og være så fancy.

– Vi har så få fristeder, kanskje det er derfor kaffe er blitt så populært, det blir en frisone. Samme som teater. Fristedet er så viktig. Den tiden du er på teater er viktig.

Gjennom måten hun forteller om kaffe, får jeg en følelse av at Lisa sitt verdenssyn er langt mer komplekst enn forventet en fredag formiddag. Viktigheten i frisonen, seremonien i kaffelagingen, tiden du tilbringer i fristedet.

– Det er en verdi i å skape andre rom, og tilbringe tid der. Ha ditt eget fristed.

_DSC7950

 

 

Blue Motell
Teaterstykket hun har regissert, Blue Motell, vises på Black Box i april. Det er åpenbart at Lisa har nok å gjøre disse dagene. Men bare fordi hun forteller at hun kom rett fra et møte før oss, og må løpe videre til neste møte så fort vi er ferdig. Kroppsspråket sier noe annet, hun er helt rolig, helt tilstede.

Tilstede, selv om hun kaller seg selv rotløs. Jeg blir fascinert av roen hennes, og lurer på om det er nettopp rotløsheten som fostret tilstedeværelsen.

– Jeg har ikke hatt noe fast sted å bo siden 2003.

– Det lengste jeg har vært på ett sted er fire måneder i Trondheim. Det er lenge. Jeg bodde i Sverige i to år, og Berlin i tre. Men det teller liksom ikke. tre måneder er lenge på et sted.

Hun ser jeg prøver å være enig, mest er jeg fascinert av den velfungerende rotløsheten. Så bekrefter hun;

– Det er ikke det at jeg ikke har bodd der, jeg har bare ikke vært der.

– Oslo er basen nå, her er det omvendt, jeg har vært her lenge, bare ikke bodd her. Nå har jeg en leilighet på St. Hanshaugen, har tenkt til å prøve å bli der en stund.

_DSC7931

 

Lisa reiste mye som barn, og var også vant til at foreldrene var mye borte. Som datter av forfatter og litteraturprofessor Sissel Lie, og den franske samfunnsgeografen Axel Baudouin, husker hun en oppvekst preget av mangfold, fellesskap og samtaler om situasjonisme og surrealisme. En internasjonal struktur som jeg tenker kan ha inspirert til et ytterligere åpent sinn. Jeg merker allerede nå at vi er på vei inn i en forlokkende samtale om eksistensialisme.

– Men dette smaker godt da, sier hun og henviser til kaffekoppen hun har i hånden.

Vi er i Trondheim i 1984, det er mai måned. Lisa var fire år og satt i stolen ved vinduet i barndomshjemmet og tittet ut. Hun ventet på karnevalet.

– Jeg husker det godt. Vi hadde bykarneval i Trondheim som forente alle typer mennesker, det var en folkefest. Plutselig var det ikke karneval lenger, bare 17. mai. Karnevalet hadde gått konkurs. Jeg husker savnet etter noe ekte og kollektivt allerede som 4-5åring. Jeg ventet på det år etter år. Men det kom aldri tilbake. Så nå lager jeg mitt eget.

– Karneval i dag er ikke det samme. Det er en form for militarisert versjon. Som 17.mai. Vi får ikke muligheten til å gjøre noe som ikke har nytteverdi.

Hvorfor vil du ha fravær av nytteverdi? Er det ikke nettopp det som motiverer oss?

Hun svarer umiddelbart, som om hun har gledet seg til å sette ord på nettopp dette, som om hun kan fortelle noe veldig få mennesker vet. Jeg tror hun har rett.

– Vi er så låst i dagens situasjoner, i reklame, normer og overfokusering på romantikk, og ubalansen mellom selvbilde og selvfølelse. Samfunnet er konstruert så vi skal ha det mest mulig dårlig, og så prøve å fylle det med noe. Det er en normpropaganda som ikke er helt bra for oss. Jeg tror vi har godt av å bygge noe i skogen for eksempel.

Bygge noe i skogen?

– Ja, bygge noe som ikke har mening. Et rom med andre typer regler. Det er det samme hva det er, kombinere grantrær og smør! Hva betyr det? Ingenting, men det kan bety det vi ønsker det skal bety. Det å gå tilbake til barnestatus, til å tro på lek og magi, det er frigjørende. Plutselig er vi ikke låst lenger.

Hun tar en liten pause.

– Det handler om å gå inn i en annen verden, en annen virkelighet. Mange forestillinger gjør det for meg – tar meg med inn i noen andres verden, plutselig blir den verden en del av mitt liv. Det er ekstremt verdifullt. Det inkluderer fravær av nytteverdi, for hva er det som egentlig har nytte? Og hvorfor kan vi ikke bygge våre egne virkeligheter?

Hva er det som gjør dette fraværet av nytte, virkelighetsflukten, så fristende?

– Det irrasjonelle i det. Uten det irrasjonelle og abstrakte er det ikke noe vits å leve. Uten disse rommene som ikke har noen mening, er vi inne i en overlevelseskultur. Vi bare overlever, og har blitt kjempegode på det, se rundt deg! Men da har meningen forsvunnet.

– Jeg tror alle har behov for virkelighetsflukt. Altså, vi kan jo ikke redigere virkeligheten. Hvorfor ikke lage en annen.

Teaterstykket ditt, Blue Motell, er preget av nettopp dette, virkelighetsflukt og drømmer… Er dette stykket din virkelighetsflukt?

– Ja, jeg lager disse stedene fordi jeg vil leve i de. Det blir en annen virkelighet, og folk er velkommen til å bli med inn i den.

Og hva med drømmer?

– Folk gjør et pussig skille mellom drømmer og virkelighet. Hvor er du egentlig når du sover? Er du ikke i virkeligheten? Drømmen er like virkelig som det at vi sitter her. Det er i tillegg en stor del av livet, skal vi nedgradere det til “det betyr ingenting”? Det er ikke logisk.

– Men kunst vil jeg gjenskape steder hvor jeg ikke bare får lov til å leve, men også ønsker å leve, være våken og tilstede. En virkelighet.

– Men nå er jeg her, i denne virkeligheten, og det er vel så verdifullt.

Hun ser ut vinduet, hvor busser, biler og trikker sloss om oppmerksomheten – men blikket fester seg ikke.

– Tenk på det, det at vi er her nå! Er jo galskap, bare det. At vi sitter her på disse stolene, at denne planten er her.

Hun stryker på planten ved siden av henne, og jeg er så revet med at jeg har lyst til å strekke meg over bordet og ta på den selv. Under en liten pause, med usagte ord, drikker jeg kaffe og føler meg inspirert.

– Det burde finnes flere virkeligheter i en hverdag. I og med at det er en overvekt av hverdager. Men har du tenkt på det, hva er egentlig hverdagen? Er det et sett oppgaver, eller er det en følelse?

Det er kanskje en kombinasjon av begge. Det blir jo hva vi gjør det til. Tror mange føler at det er noe som mangler, at alle har sin egen medisin mot nettopp denne mangelen av noe. Hva tenker du om det?

– Verden er vanskelig å forholde seg til. Den er smertefull. I tillegg tror vi at vi er løsrevet og individualistiske. Vi er nok veldig utsatt for påvirkning på grunn av dette. Virkelighetsflukten blir som du sier, en type medisin mot hverdagen. Å skape mening er jo en del av dette. Jeg er fascinert av menneskers evne til å skape mening. Nettopp fordi det ikke finnes noen.

Det er vel en del av denne overlevelsen vår. Men du tror ikke det finnes noen mening?

– Det som finnes er det vi skaper. Livet har en egen form for vilje, men vi skjønner ikke hva livet holder på med. Så vi konstruerer mening i alt
– skaper mening ut av det meningsløse! Og det kan gi et skikkelig kick. Å bygge noe meningsbærende, noe som ikke har mening fra før av. Så kan vi lage meningen selv.

Som Blue Motell?

– Ja, for eksempel.

Hvordan har arbeidsprosessen vært?

– Det har vært en nervepirrende prosess, en organisk hypnose som man forsvinner inn i. Det å sette i gang ting og se hva som oppstår – i tillegg å stole på at man vet hva man holder på med. Også er det utfordringen i å ikke havne i den klassiske fella, nemlig å holde seg til tema.

Du prøver å ikke holde deg til tema?

– Ja, man må ikke havne der. Drit i det. Gå for det du føler for, det som kjennes relevant akkurat der og da. Det er jævlig gøy og vanskelig.

Det høres altoppslukende ut, hva med livet ved siden av?

– Altså, den gleden i komposisjon, å gjøre noe abstrakt og irrasjonelt… Fargene blir så sterke. Da kan livet utenfor fort bli litt keitete. Meningsløst på en måte. Knotete. Det er ikke like perfekt.

Hun smiler selv om hun sier noe som kan oppfattes som trist. Vi forbinder meningsløshet med noe negativt. Lisa har nettopp åpnet for at det ikke nødvendigvis er det. Nettopp fordi vi får mulighet til å skape mening i dette meningsløse rommet.

– Det som er så fint er at når man forsvinner inn i en annen virkelighet, åpnes dører til andre steder. Et liv der det er plass til alt.

– Ideer og konsepters liv for eksempel. Det kan leve mye lenger enn et menneskes liv kan. Jeg har lyst til å bidra til å tenke, å komme med noe som kan leve. Å kunne være med i en diskurs om hva dette skal være, og hvordan vi kan orke å leve.

Orke å leve?

– Ja, livet er utfordrende. Jeg har lyst til å være våken og tilstede i livet, men det er en vanskelighet rundt det å ha lyst til å være her. Det er derfor vi hele tiden forsøker å fylle det. Minner, for eksempel, er en del av livet, men det er mange ting man har lyst til å glemme. Ved å glemme mister man livet sitt. Jeg vil ikke miste livet mitt.

_DSC7954

 

 

Ordene hennes smaker mer enn kaffen som nå er kald. Lisas ansiktsuttrykk er fortsatt like mildt, som en kontrast til det hun forteller.

Kjærlighetssorg er jo et kjent eksempel på når man helst vil glemme. Virker det ikke unaturlig at en person som har vært der så lenge plutselig skal være borte?

– Veldig! Når jeg var liten reiste foreldrene mine en del. Plutselig dro en av dem på en reise, og selv om de fortalte meg hvor og hva de skulle, fikk jeg det aldri med meg, så jeg visste ikke helt hvor de var når noen spurte, det var ikke så viktig for de kom alltid tilbake. Jeg er vant til at mennesker som ikke er der, kommer tilbake.

Det høres jo ut som en trygg følelse?

– Det er en trygghet i det, men også en skikkelig krasj. Alle kommer jo ikke tilbake. Når jeg opplever at folk ikke kommer igjen er det like overraskende hver gang. Også kan man ikke bare glemme. Man er nødt til å holde på det man har vært i, og det er utrolig smertefullt. Det får meg til å lure da, hvor mye betyr et menneske om man bare kan gå? Jeg er fascinert av folks evne til å kutte og gå i en annen retning, det er skremmende.

Hva er det som gjør at du har lyst til å være her da?

– Dette. Kunst. Det er dette som gjør at det er verdt å leve.
_DSC7907