Tilbake til artikkler

Et lysglimt

Ann Cathrin Andersen møtte kunster Kristian Skylstad og snakket om å finne håp i mørket, behovet for å kontrollere tid, og hvorfor han er ute av stand til å jobbe for noen.

Vinden blåste pollen gjennom solstrålene. Frognerparken var usedvanlig vakker en fredag tidlig i mai. Jeg ble stående å se på folk passere, gående i shorts, løpende i tights og syklende i kjole.

Jeg skulle møte Kristian Skylstad. Jeg visste at han var kunstner, og at han har laget både film, tekst og fotoserier. Jeg visste at han var fra Oslo. Men jeg visste ikke hvem han var, bare hva han hadde gjort. Det jeg egentlig lurte på var hvorfor han gjør det han gjør, og jeg håpet det kunne fortelle mer om hvem han er.

Klokken var 16.15. Solen varmet enda.

Artikkel_03

Kristian kom gående sakte selv om han var sen, i utvaskede jeans og t-skjorte.

—Hei! Han hilste som om han kjente meg fra før av. Jeg forsøkte å hilse med samme tone.

Åstedet for Kristians nye utstilling, Lynx, den lille, hvite paviljongen i Frognerparken, lyste opp, og var et fint sted å sitte – bortsett fra mangelen på sitteplasser. Vi bestemte oss for å gå på nærmeste kafé. Espresso House. Jeg snakket ikke mye de første minuttene, jeg trengte mer tid til å se på ansiktet hans, uten å vite hva jeg så etter. —Jeg har vært syk en uke. Så jeg fikk ikke startet å montere utstillingen før i går, dagen før åpning! Men alle ideene har vært klare. Lynx har en arkitektur som ikke er laget for kunst, den er mye mer personlig, mye mer intim. Mange prøver å konkurrere med rommet. Så jeg valgte å lage en utstilling man kan overse, slik at rommet blir en del av strukturen. Jeg sier fortsatt ingenting, men prøver heller å sette meg inn i hans sinnsstemning, mens jeg prøver å ikke stirre. Ansiktet hans gir ikke fra seg mye, det veksler mellom å være dønn seriøst og smile bredt. Måten han jobber på er ukjent for meg. —Jeg lagde bildet jeg bruker i utstillingen i natt. Jeg ville ikke kommentere det faktum at han hadde laget et bilde i siste liten som han endte opp med å bruke samme døgn. For meg fremsto det som løsningsorientert fremfor impulsivt, og jeg nikket bekreftende. Han er jo tross alt billedkunstner. Kristian Skylstad var fire år når han plukket opp speilreflekskameraet til faren på ferie i Italia i 1986. —Jeg hadde studert hvordan han brukte det, og klarte å stille et bilde skarpt. Det er et av de første minnene mine. Det kicket husker jeg fremdeles. Han snakker om dynamikken mellom strek og fotografisk geometri, mens jeg av en eller annen grunn ikke klarer å forstå forskjellen. —Det handler om hvordan man kan tilegne seg det menneskelige gjennom kamera, og landskapet rundt det mennesket gjennom strek. Jeg komplimenterer hans evne til å manøvrere speilrefleks så tidlig. Han innrømmer at det er en skrytehistorie, men det gjør ikke historien mindre sann eller mitt kompliment mindre på sin plass. Han sitter på en trekrakk uten rygg, og gestikulerer bredt når han snakker. Og når han ikke snakker. Kanskje han tenker. Det slår meg at det må være ubehagelig å sitte der, men han sitter stø som en stein, og virker rolig til tross for mye bevegelse. Den hvite t-skjorten har tydelige tegn av tilbakelagt arbeid. Kristian innledet jo også med å si at han hadde jobbet hele natten. Underveis i gestikuleringen la jeg merke til ordene tatovert på armen hans. Silence. Jeg lekte med tanken – var det nettopp derfor han jobbet på natten, på grunn av stillheten? –Startet det virkelig så tidlig? Der det virkelig startet var med en åpenbaring. Jeg gikk til skolen en morgen, jeg var 14-15 år og hadde nettopp begynt å røyke. Så jeg gikk og røyka sigg. Da får man en bevissthet rundt tid. Man får både kontroll på tiden og gir samtidig en finger til døden. Jeg så skyer som føyk over himmelen i et vanvittig tempo, og fikk en eureka-følelse som jeg gjenkjenner når jeg får en god idé den dag i dag. –Hva slags følelse? —Jeg skjønte at jeg hadde lyst til å stanse det, skyene. En type følelse jeg tror mange fotografer får, et behov for å kontrollere tid. –Så alt dette springer ut fra dine egne opplevelser? Er det ingen som har påvirket deg underveis? —Jo. Svaret kommer fort. —Jeg hadde en ekstrabror fra New Zealand som familien min tok inn. Han kom fra en veldig trøblete bakgrunn og var splitta fra familien sin. Han snakket om ting som begynte å oppta meg, og introduserte meg for en del musikk. Du vet, Bob Dylan, Radiohead i den tidlige fasen… Plutselig får du en bok i hånda. Han fikk meg til å lese Ian McEwan – som selv om det nå virker konvensjonelt, ikke var det for en 15-åring. Det springer videre til at du sitter og leser Brødrene Karamasov som 16-åring. Og det utgjør en forskjell. Jeg smiler fordi jeg kjenner meg igjen, og vet at han kommer til å snakke videre uten at jeg ber om det. —Han var opphavet til en del tankespinn som aktiverer en type kreativitet det ikke er lov til å ha i norsk skole. Vi er stille. Han vrir seg på stolen uten tegn til rastløshet. —Jeg bare skjønte at jeg ikke skulle delta i en forståelse av faglige ting som er helt nødvendige for å klare og være ansatt et sted. Mer enn å plassere meg i en posisjon av å være kunstner, plasserte jeg meg i en posisjon av å være frilans. Ute av stand til å jobbe for noen. —Jeg har vært selvdreven fra jeg var tenåring, på godt og vondt. Kristian vokste opp i en stor familie på Fagerborg i Oslo, og beskriver barndommen som veldig fin, til tross for preg av traumatikk i tenårene, uten å gå i detaljer. –Var det et stabilt hjem? —Nei. Jeg har fem søsken, det blir aldri stabilt når man er så mange. Videre i samtalen brukte han aldri betegnelsene mamma og pappa, men familien. Kanskje fordi den omfatter så mye. Og den var, om ikke stabil, så i det minste noe sikkert. I motsetning til Kristians overbevisning om at det han driver med er riktig. —Jeg jobbet som motefotograf på et tidspunkt, men følte fort at det var ganske tomt. Så kom jeg inn på Kunstakademiet i Oslo, og har fortsatt med kunsten min etter det. Men jeg er ikke nødvendigvis alltid overbevist om at det jeg driver med er riktig, det hadde vært digg og hatt sikkerhet i tilværelsen. Han går fra å være uttrykksløs til å smile. —Uten at jeg skal sutre over det. Nok av kunstnere som gjør det. Vi tar en kort pause fra ord og drikker kaffe. –Jeg tror veldig få er overbevist om at det de gjør er riktig, det hadde i så fall vært rart, og kjedelig til og med. Tenk så mye man får ut av å tvile. Kristian svarer ikke. Vi hadde begge drukket opp kaffen vår nå, og jeg merket at jeg hadde lyst på mer. Men jeg ville ikke avbryte samtalen. Vi hadde en rar form for flyt, hvor vi begge stadig stoppet opp og tenkte uten at det ble ubehagelig. Det virket nesten innøvd.

Artikkel_09 Artikkel_04

Kunstnermyten
Det er alltid interessant å se hva folk gjør, men det er mye mer interessant å se på hvorfor de gjør det. –Jeg leste at du “utforsker individers følelsesliv gjennom iscenesettelse av ulike former for apati, kynisme og avmakt”. Hva betyr det? —Jeg er interessert i å jobbe med den delen som ikke kan beskrives med språk, selv om jeg også skriver. Jeg oppdaget når jeg reiste til Asia i ni måneder, at mange av menneskene som er ute og backpacker opplever en form for indre fengsel, i motsetningen til myten om at reise er en frigjørende prosess. Når du da oppdager at selv om du er kunster med kamera og film, og har et prosjekt, så ekskluderer ikke det deg fra samme kategori. Du er allikevel på flukt fra en form for virkelighet. Den virkeligheten her. Den lever du i, foreldrene mine, og han som sitter der borte. Kristian peker åpenbart bort på mannen i sofaen ved siden av oss. Jeg snur meg og ser på han, like åpenbart. —Så begynner du å tenke over hva som er grunnlaget for denne fremmedheten til virkeligheten, og der kommer disse nedsettende, triste betegnelsene inn – kynisme og apati. Jeg har lyst til å vise skjønnheten i disse følelsene og tilstandene. Jeg har lyst til å tenke at de tilstandene er frigjørende, selv om det er vondt. –Tror du det? —Jeg tror at det er i de hardeste tidene at ting blir krystallklart. Når du mister noen for eksempel. Det er kanskje da det hele blir ekte. Det er da du får virkeligheten servert på et sølvfat. Det ligger noe i det. Og om det ikke er mørkt, så gjør vi det mørkt. Som en type rettferdiggjøring for at vi har det så bra. Vi leter etter noe som er passe vondt for å kjenne at vi lever. –Man kan leve lenge på å være skikkelig bakfull. —Jaja, man kan fremprovosere en form for katarsis. Å tillate seg selv å være deprimert. Og på den måten få en pause. Jeg tenker på ordet. Pause. Jeg tror det i mine øyne er en pause fra virkeligheten, mens det for Kristian kanskje er en pause inn i virkeligheten. —Det er ironisk da. Det å ha det veldig bra er ikke særlig stimulerende for å drive med kunst. Mange kaller det en kunstnermyte – men alle myter har en kilde i noe sant. –Kan det gjøre at du blir litt destruktiv? —Jeg regner ikke meg selv som destruktiv. Jeg tror jeg var et veldig lyst menneske før, og ønsket å jekke meg ned, få litt mer kontakt med realiteten. Men nå er det omvendt. Nå har jeg blitt et menneske som leter etter håp og prøver å dra meg selv i en positiv retning. Men jeg liker å destillere ut, ikke de negative tingene, men de alvorlige tingene i kunsten min sånn at jeg kan leve et liv som er mer positivt. Vi er begge stille. —Det viktigste jeg har gjort denne uken er å snakke med studentene mine, det er ikke å lage denne utstillingen her, skjønner du? –Jeg skjønner.

Artikkel_05

Håp i mørket
–Du blir kalt en mørk kunstner. Men du virker ikke mørk. Samtidig lager du mørke ting. —Jeg har jobbet på en molltone ganske lenge, så ja, jeg har blitt stemplet som en mørk kunstner. Jeg tror alltid at en kunstner dyrker sinnsstemningen sin – og lager noe som gjenspeiler det en selv føler. –Men du er ikke selvbiografisk? —Jeg er ikke selvbiografisk i arbeidet. Folk tror det fordi jeg bruker et personlig språk, men jeg er ikke personlig. Jeg har jo en veldig sterk melankolsk side i meg, men ikke noe mer omfattende enn de fleste andre. Det er bare det at jeg ikke er så jævlig redd for å konfrontere den. Jeg skammer meg ikke over melankoli. Jeg samtykker uten å si noe, og tenker at melankoli bør være godtatt som en del av mennesket for lengst, og at ordet skam ikke bør ha noe med det å gjøre. —Men kreativitet i sin totale rene form, når det er krystallklart, så er det på et mørk sted. Og når det er på det mørke stedet, enten setter du deg selv inn i det mørket, eller så blir du dratt inn i det. Og da leter du etter glimt av lys – og da er det et håp som kunsten kan symbolisere i det mørket. –Hva fortrekker du, å bli dratt inn i det, eller sette deg i det? —Jeg foretrekker å bli dratt inn i det. Dermed har jeg hatt veldig lange, fine perioder i livet mitt hvor det ikke har blitt så mye kunst, og det har ført til en kunstnerisk stagnasjon. Han satt ord på det jeg selv har følt på, så jeg smilte mens han snakket om noe man kanskje ikke smiler av. —Jeg hadde to år med stagnasjon på alle nivåer, som har lagt grunnlaget for en del av de mørkere delene av det jeg gjør nå. Jeg har jobbet hardt for å komme meg på beina etter den perioden. –Hvorfor stagnerte du? —Det gikk fra en ekstremt produktiv fase hvor jeg hadde alle lysene rettet mot meg, til at de lysene ble veldig… Han trekker på ordene… Jeg avbryter. –Blendende? —Blendende. Og destruktivt, og slitsomt. Jeg ville bli usynlig. Jeg hadde jo utstillinger, men jeg viste bare gammelt arbeid. Jeg skannet gjennom alle notatblokker jeg fant fra den tiden jeg var produktiv, også bare reproduserte jeg de ideene. Hel slavisk. Som en assistent for mitt tidligere jeg. En veldig skremmende prosess. Veldig deprimerende. –Hvordan kom du ut? —Jeg flyttet til Kambodsja i et halvt år, kom hjem, opplevde det igjen. Mildere denne gangen. Også gjorde jeg et siste forsøk i Polen, rundt områdene ved Auschwitz. Der gjorde jeg fotoserien Sighs, som handler om å lete etter et håp på et sted det ikke var mye håp å finne. Så oppdaget jeg at jeg faktisk ikke var en mørk person. Jeg var en som lette etter et glimt av lys i et mørke som veldig mange befinner seg i, men som de ikke har språket til å kommunisere til omverdenen. Så, hvis jeg taler på vegne av noen, så er det de som er fortapte. Respekten for Kristian øker i takt med tårekanalene. Jeg forventet tydeligvis ikke en så empatisk mann, og merket at jeg ble rørt av ordene hans. —…Fordi jeg er sterk nok til å gjøre det. Fordi jeg ikke er fortapt selv, men jeg vet, fordi jeg har vært så nærme det å være fortapt, at jeg kan snakke på vegne av mange av disse menneskene. Og om man kan det, syns jeg det er veldig viktig å gjøre. –Reiser du til disse stedene med en intensjon om å føle noe? —Nei. Jeg har gjort det instinktivt. Jeg er nysgjerrig på steder. Men jeg må jo evaluere når jeg kommer hjem igjen etter en lang periode, hvorfor jeg har befunnet meg på så destruktive steder. Uten å leve et destruktivt liv der. Jeg blir jo reine presten når jeg er der. Ydmyk og rolig. –Kanskje det er en form for respekt for stedene? —Når jeg gikk rundt i Polen, der de mest voldelige handlingene som foregikk under andre verdenskrig tok sted, og jeg som en person som har vokst opp i verdens rikeste land, i tillegg til å være noe så dekadent som kunstner.. Føltes veldig flaut. –Lever vi på overflaten i Norge? —Vi lever på overflaten. Og man vil jo være overfladisk, men noen ganger faller man gjennom og møter noe så dypt at det er vanskelig å komme opp igjen. Det er en form for dykking – dypvannsdykking. Dypvannsdykking. Jeg skriver to streker under ordet uten å vite hvorfor.

–Føler du at du får til det du vil?
—Nei
Svaret kom overraskende fort.
—Ikke i det hele tatt, ikke i nærheten.
–Hva vil du?
—Nettopp
Vi smiler begge to. Som en stille felles forståelse.
–Jeg er happy.
—Er du det?
–Er du?
—Alltid
Vi ler. Og der så jeg det jeg lette etter i ansiktet hans. Lysglimtet.
Artikkel_08 Artikkel_07