Tilbake til artikkler

Fra batman til postmann

Hva får du hvis du blander en Batman-elskende Bodøværing med lysbrent kaffe og dyre 80-talls-låter? Musiker/barista Ivar Bowitz skaper søt musikk og velkomponert kaffe gjennom slash-yrket sitt. I år slapp Cold Mailman sitt fjerde album før de overraskende trykket på pauseknappen.

Det tørste bonsai-treet i vinduskarmen skuler misunnelig på vannmelonfatet og muggen som kommer svevende inn i stua, etterfulgt av to skinnende hvite armer og en smilende mann i 30-årene.

– Dette er Farris, eplejuice og lime. Man kan kjøpe det ferdigmikset, men jeg har nå blandet det selv.

Ivar Bowitz skjenker i glassene og påpeker at dette er sunnere enn å drikke øl hver dag, slik han noen ganger kunne hatt lyst til. I dag er utvilsomt en slik dag, solen steker varmt inn i kollektivet på Fredensborg, hvor gullstrupen bor sammen med kjæresten, ei venninne og gitarist Torbjørn Hafnor.

Sistnevnte utgjør en femtedel av Cold Mailman, som i år slapp sin fjerde skive Everything Aflutter. Siden den første lanseringen i 2008 har to av bandets musikkvideoer blitt nominert til UK Music Video Awards og Spellemannsprisen. Bowitz selv er frontfigur, vokalist og låtskriver. Eller var. Det er litt uklart for øyeblikket.

Lysbrent lidenskap
Mens musikken skjøt fart, og fans dukket opp i Finland, USA og Kina, fant Bowitz sin andre store lidenskap i et parallelt univers han ramlet inn i på leting etter fast inntekt.

– Jeg satt hjemme i en mild eksistensiell krise, fordi jeg ikke ville fortsette på Blindern, da en kompis tipsa meg om en ledig baristastilling. Det var tilfeldig at jeg havnet i bransjen, men jeg oppdaget fort at kaffe er den andre tingen i livet jeg har stor lidenskap og interesse for, sier han og kaster et blikk bort på aeropressen på kjøkkenbenken, et av favorittinstrumentene som brukes flittig i kombinasjon med lysbrent kaffe. Mørkbrent har visstnok gått av moten.

– Servicebiten av jobben kan være et helvete, men er også fantastisk fin. Jeg visste ikke at jeg var god på den før jeg stod der bak kaffemaskinen og fikk tilbakemeldinger på det. Det har utrolig mye å si hva man blir fortalt at man er god på. Helt siden jeg var liten fortalte foreldrene mine og mormor meg at jeg er musikalsk, og det har alltid vært musiker jeg ville bli, forteller Bowitz.

Mormoren har vært på Cold Mailman-konsert. Hun syntes det var litt høyt, men bra.

Samspillet
Dobbeltlivet som musiker/barista har fjernet presset om å tjene raske penger på musikken, og skapt en balanse i hverdagen han verdsetter. I dag ville han ikke vært jobben på Mocca foruten, selv hvis musikken vokste seg til et levebrød.

– Det er en sosial jobb som utfordrer en til å være litt mer på ovenfor mennesker man møter. Om jeg ikke hadde stått der og laget kaffe, så hadde jeg ikke turt å snakke med folk som Marit Larsen, som nå var med og sang på The Ship, en av sangene på den nye plata vår. Så ja, jeg blir kjent med mange flotte folk gjennom kaffejobben, inkludert musikere, forteller han.

Det er bra, for i tillegg til Bowitz’ indre driv til å skape musikk, som aldri har latt seg kue, er sjalusien en viktig motivasjonsfaktor. Når han hører at andre har laget god musikk, klør det i fingrene etter å lage noe like bra. Eller bedre.

Finnes det likheter mellom å skape musikk og å brygge kaffe?

Han ler. Kanskje det. I alle fall med hensyn til måten man jobber på.

– Det er mye som skal klaffe samtidig, og kvalitet dreier seg i begge tilfeller om presisjon. Når vi spiller inn en sang, gjør vi kanskje 50-60 vokalopptak som vi går igjennom millimeter for millimeter for å sjekke uttale, klang, og hva som formidles. Med kaffe dreier det seg om kverningsgrad, trykk, vann, temperatur, osv. I begge tilfeller er det ekstremt små marginer som skiller bra fra dårlig.

Artikkel-6

Fra Batman til umaskerte følelser
For den kalde postmannen har tekstene alltid handlet om de nære ting. Hans første sang, skrevet i fjerde klasse, handlet om en fyr han hadde sett på kinoen i Bodø: Batman. Det gjorde for så vidt de fleste pre-pubertale låtene.

– Det sto en stor pappfigur på kinoen, og jeg spurte mamma om det var Fantomet. “Nei gutten min, det er Batman,” sa hun. Jeg likte at han hadde en ekstrem rettferdighetssans og så kul ut. Han var på en måte litt skumlere enn de i rødt og blått; Spider-Man og Superman. Så ja, i det første bandet jeg var med i, med broren min og en kompis, så handlet det mye om flaggermus.

Bowitz legger armene i kors over t-skjorta. Den er verken rød eller blå: Han er kledd i svart og grått, i likhet med sin store helt som også nyter dobbeltlivet, om enn i Gotham City.

Med årene har fokuset vendt seg fra maskerte helter til umaskerte følelser. Cold Mailmans sanger handler om egne og andres opplevelser av kjærlighet og problemer. En av dem ble til i møte med en kaffekunde.

– Det hender jeg lurer på hvem de er, de som kommer inn og kjøper kaffe. En dame som pleide å komme jevnlig sammen med babyen sin, ble plutselig borte. Etter noen måneder dukket hun opp igjen alene og så utrolig trist ut. Jeg lurte på om hun hadde mistet barnet og skrev ei låt om det, forteller han.

Cold Mailmans siste album handler om å bli voksen. Det har også bandets lydbilde blitt.

– Vi er ikke lenger inspirert av skranglete indieting, men av dyre 80-talls-produksjoner. Sounden vi har nå er inspirert av artister som Peter Gabriel, The Cure og Tears for Fears.

nødvendig pause
I sommer kom beskjeden som overasket mange fans. Tross gode kritikker for Everything Aflutter, annonserte Cold Mailman at de tar en pause. Og at Catharina Sletner (vokal og tangenter) forlater bandet.

For frontfiguren selv kom det ikke som noen bombe. Den nyslupne plata de var så stolte av fikk ikke utfolde seg som håpet. Denne gangen ble det ingen radio-hit, og bandet møtte flere stengte dører enn de hadde ressurser til å åpne. Det ble et antiklimaks for en allerede sliten gjeng.

– De siste fire årene har vi jobbet hardt og møttes nesten daglig ved siden av faste jobber. Og så har vi hatt en praksis hvor vi har vært godt i gang med planlegginga av neste album før vi har sluppet det forrige. Det var nok ingen god idé, men det har bare blitt sånn. Vi er håpløse strateger, sånn er det bare, sier Bowitz, som fortsatt ikke føler at de har slått igjennom, internasjonal oppmerksomhet til tross.

– Det er som om vi har vaka i vannoverflaten i mange år, men aldri egentlig brutt igjennom. Video-nominasjonene var øyeblikk hvor det føltes som vi var nære, men slik oppmerksomhet går fort over. Jeg synes ikke det er noe mål å bli et av bandene som alle har hørt om, men det å bli generelt akseptert, at ting går på skinner og begynner å flyte litt … det hadde vært bra. Per i dag går vi ikke i minus, men vi går ikke i pluss heller.

Hender det at du ønsker deg et A4-liv?

– Nei. Aldri.

Svaret kommer raskere enn han selv forventer. Han stopper forundret opp, drar hånden gjennom håret og ser tankefullt opp mot taket.

– Jeg har faktisk ikke tenkt på det før, tror aldri noen har spurt om det. Det hender jeg ønsker at jeg ikke var så blakk hele tiden, men det er en stolthet i å prioritere lidenskap fremfor penger. Hvem som helst kan bli eiendomsmegler eller gå på BI, men jeg har ikke noe behov for det.

stille blir det ikke
Tross pausen er Bowitz sikker på at Cold Mailman kommer til å spille sammen igjen. Når de er klare for det. Kanskje vil de involvere flere kvinnelige vokalister, hvem vet – besetningen har alltid endret seg noe. I mellomtiden vil han realisere et knippe av sangene han har på lager.

– Jeg er så smått i gang med ei soloplate. I Mailman er det fem personer som må like ei låt for at den blir med, så jeg har skrevet mange som ikke har fått flertall og tenker å gi ut åtte-ti av dem. Det føles som en renselse, og skal ikke være et stressprosjekt. Albumet kommer når jeg føler meg ferdig med låtene, sier den kalde postmannen og tar seg en velfortjent vannmelonbit i sommerkvelden, mens de friske boblene i glasset stiger sakte, men sikkert mot overflaten.