Tilbake til artikkler

Frankie Walker

Ett av våre favorittmagasiner har base i en av verdens beste kaffebyer, Lene Haugerud møtte Frankie-redaktør, Jo Walker, i Melbourne.

Det er søndag formiddag, trikkene går ikke så veldig ofte, og jeg har grovt underestimert avstandene. En improvisert gåtur, ett trikkebytte, og 50 minutter senere kommer jeg heseblesende inn på True North – Jo Walkers nabolagskafé. Bydelen er North Coburg, noen kilometer ut fra Melbourne sentrum. Jeg er flere minutter forsinket, unnskylder meg, mens Jo smiler og rister på hodet – Ja, det er ganske langt. Beklager at jeg dro deg hele veien ut hit.

Den lange turen gjør ingenting, jeg er bare glad for å møte henne, redaktøren for magasinet jeg har lest religiøst siden første utgave kom i 2004. Den gangen var Frankie et kjærkomment tilskudd til kioskhyller fulle av glossy forsider, og som til tross for en oppblomstring av uavhengige magasiner de siste årene, fortsetter å skille seg fra hveten.

Jo lyser opp når hun hører jeg har lest magasinet fra starten, den gang var det Louise Bannister som var redaktør, mens Jo bidro som skribent på frilansbasis. Fire år senere inntok hun redaktørstolen selv. En jobb som fikk henne til å flytte tilbake fra London, den eneste jobben i Australia hun ville ha. En jobb veldig mange, meg inkludert, misunner henne.

Men siden du kanskje ikke kjenner magasinet like godt som meg, spør jeg henne, på dine vegne.

Artikkel 1280x750px19

Hva er egentlig Frankie?

–Frankie er vanskelig å oppsummere. Det handler om å dele de tingene vi genuint liker med folk vi anser å være på samme bølgelengde som oss. Vi snakker ikke ned til folk, vi snakker ikke opp til folk, vi bare snakker til dem på samme måte som du ville ha snakket med en venn.

Fanger landet

Frankie var på mange måter en pionér, en av de første til virkelig å ta jentemagasinsjangeren alvorlig, så alvorlig at mange kanskje vil reagere på klassifikasjonen jentemagasin. For min egen del hadde jeg aldri blitt tatt seriøst som (magasin)leser før jeg møtte Frankie, hun var den kule venninnen som både inspirerte og respekterte. Den fine innpakningen på matt papir, stappfull av vintageestetikk, kom som en bonus på kjøpet.

Etter over ti år i magasinhyllene har ikke Frankie lenger noe å bevise, men fortsatt mye å by på. De har utviklet seg sakte, men sikkert sammen med sine lesere mens tredveåra har blitt de nye tjueåra – samtidig har de klart å holde på kjerneideen hele veien. Det feminine uttrykket har aldri blitt for mye, er det et smil på én side, er det et spark på den neste.

–Jo, det visuelle spiller på det søte og på vintage, men det balanseres med rock n’ roll og banning, samtidig som vi ofte snakker om ting vi egentlig ikke skal snakke om, presiserer Jo.

Å finne en slik balanse krever en klar visjon og hardt arbeid, men de har lyktes så godt at en fjerdedel av leserne er menn. Ikke bare appellerer magasinet til mannlige lesere, de har fått sin perfekte store lillebror i Smith Journal.

–Mens Frankie er guttevennlig, er Smith veldig jentevennlig. Problemet med mainstream-magasiner er at de behandler det andre kjønnet som marsboere, sier Jo, lettere oppgitt.

Både Frankie og Smith Journal har en egen evne til å fange indieånden. Om det er gjennom en omtalelse av et nytt band, promotering av et solbrillemerke eller intervjuer med mennesker som gjør noe unikt – alt fra bakere til smykkedesignere, butikkeiere og bestemødre så fanger de alle fragmenter av en australsk kultur som kanskje er litt fremmed for oss her hjemme. Det er faktisk mange som har fortalt meg at søskenparet Frankie & Smith var deres første møte med australsk kultur som noe mer enn Neighbours og Didgeridoo’s.

Jo er overbevist om at det er viktig å holde fast i det australske selv om magasinet vokser internasjonalt, da noe av grunnen til magasinets popularitet andre steder er nettopp fokuset på det australske. De har funnet sin identitet, og holder seg til den. Hun ønsker heller ikke å bare være et Melbourne-magasin, men et magasin som fanger hele landet.

Selv om Jo er veldig bevisst på Frankies identitet, er hun selv litt mer rocka på hjemmebane, og hun kan bli smått oppgitt over vennene hennes som innimellom glemmer hvor Frankie slutter og Jo begynner.

En venninne i London, som hun sjelden ser, fortalte henne – hver gang det kommer en ny utgivelse av Frankie føler jeg at jeg har en samtale med deg.

Men at det også er litt fint, det må hun medgi.

Den diffuse linjen som befinner seg mellom Jo og Frankie er nok et resultat av at redaksjonen lager et magasin om tingene de selv liker, det er i bunn og grunn deres interesser som skinner gjennom i alt de gjør. Likevel legger ikke Jo skjul på at hun noen ganger skulle ønske at det var litt mer plass til hennes forkjærlighet for heavy rock mellom vintageklær og bakeoppskrifter.

–Jeg er nok heller ikke så fargerik som Frankie-personligheten når det kommer til hva jeg går kledd i, eller hvordan jeg dekorerer huset mitt. Jeg vet ikke hvorfor, men mange blir overasket over at jeg er blond når de møter meg. De ser på Frankie som en brunette, sier hun.

For Frankie har nesten blitt et menneske i seg selv, med en sterk personlighet skulptert gjennom et tiår av artikler, illustrasjoner, kokebøker og plakater. Selv om de har holdt på lenge, prøver de å aldri gjenta noe de har gjort før, men skape ting på en ny måte. Det er også derfor Jo har “holdt ut så lenge”, for selv om tanken på å gi seg har slått henne, kommer inspirasjonen alltid tilbake.

Kaffetradisjon

–Dette stedet er så nære huset mitt. Dekoren er som en forlengelse av hjernen min. Jeg føler meg veldig hjemme her, også er de veldig hyggelige. Jeg kan bare sitte her og kikke på alle de dumme tingene på veggen i evigheter.

Her på True North kjenner de henne godt, og selv om dette er noen gode kilometer ut av bysentrum, er kafeen et tydelig symbol på hvor sterkt kaffekulturen står i Melbourne. True North hadde vært et kjærkomment tilskudd til ethvert nabolag i en hvilken som helst by. Minimalistisk dekor, god kaffe, store smil.

Vi møtes her på en søndag, Jo har tatt tid ut av helgen for å møte meg, vi skulle egentlig ha møttes for noen dager siden, men hun måtte avlyse grunnet en influensa som ble med på flyet hjem fra Budapest. Formen er fortsatt ikke helt på topp, og deadline er ikke mer enn to uker unna. Jeg er imponert over at hun stiller opp, og at hun stråler energi der hun sitter ikledd en denimskjorte, den karakteristiske blonde luggen og en røff underarmstatovering.

Det er over en long black Jo velvillig deler sine redaktørerfaringer, noe jeg – som relativt fersk i gamet – synes er veldig spennende å høre om. Jeg stiller nok flere spørsmål enn nødvendig, og suger til meg svarene. Jeg hører spesielt godt etter når hun forteller om Frankies spede start, med kun tre ansatte og stor lidenskap. Historien resonnerer, jeg kjenner meg igjen. Og det gir meg håp om at kanskje også vi kan klare det, at BRYGG ikke bare kan nå sitt andre år, men sitt tiende. Tenk det, 60 utgaver. Galskap.

Nøkkelen til suksessen ligger i det at Frankie snakker til sine lesere som om de er en venn, og slik snakker Jo også til meg. I løpet av den timen vi tilbringer sammen glemmer jeg litt bort at det er en intervjusituasjon, men at vi heller er to vanlige venninner som skravler på kafé. Eller skyldes det at jeg, akkurat som hennes venninne i London, føler at jeg allerede kjenner henne gjennom magasinet?

Vi beveger oss over på kaffe, og Jo erkjenner at den australske kaffekulturen nok er den beste i verden. Det ble hun minnet på i Budapest. Samtidig handler kaffe nesten like mye om kultur som det som befinner seg i koppen, og i den målestokken er ikke nødvendigvis det ene bedre enn det andre. Det handler om nærhet og tilknytning. For Jo betyr kaffekultur å gå til den lokale kaffesjappa. Det er det som er tradisjonen i Melbourne, sier hun. At det nesten er umulig å kommer over dårlig kaffe, skader heller ikke. Kaffen hun fikk på flyplassen når hun landet, var den beste hun hadde smakt siden hun satte seg på flyet til Budapest en måned tidligere.

Når Jo er ute og reiser møtes hun ofte av et “åh, du er fra Melbourne, la oss snakke kaffe.” Men hun er ikke kaffedame, ikke egentlig. Det var i løpet av en vanskelig periode i livet, de siste fem årene hvor hun har vært plaget av kronisk trettehetssyndrom, at kaffen ble en slags reddende engel. Den ga henne et lite ekstra kick på dager hun var våken kun fire timer om dagen.

–Jeg tenkte at jeg bare skal prøve dette. Jeg tror jeg var litt redd, fordi det er ganske brutalt å gå fra ingenting til sort kaffe, spesielt siden jeg ikke engang kunne dempe smaken med melk som er det verste jeg vet. Men å være syk bragte meg til kaffe, og jeg tenker at det egentlig er en ting jeg kan være takknemlig for. Og nå liker jeg kaffe på ordentlig, og jeg tror vi er veldig bortskjemte i Melbourne, sier hun.

De er så bortskjemte at hun har en håndfull kaffebarer innen to minutter gange fra kontoret. Rundt klokken 10 på formiddagen tar den med størst kaffetørste turen ut og kjøper med kaffe til hele redaksjonen. Om sommeren blir det gjerne en cold brew.

–Det er et sted nær kontoret som lager cold brew, milkshake size. Jeg vet ikke om det er bra for hjerterytmen, men jeg elsker det. På varme dager når målestokken runder 40 grader, er det alt jeg vil ha, sier Jo.

No dickheads

Jo drikker altså ikke en flat white, den uoffisielle smaken av kaffe-australia. Frankie er den uoffisielle smaken av indie-australia, noe hun ofte får høre fra australiere som har flyttet til utlandet. For dem, er Frankie en måte å holde seg i kontakt med hjemlandet på.

Og om Frankie formidler smaken av indie-australia, er det fordi magasinet handler om attityde mer enn målgruppe. “Jeg leser det, moren min leser det, bestemoren min leser det… til og med broren og kjæresten min leser det”, er en vanlig tilbakemelding.

–Selv om kjerneleseren befinner seg mellom 25 og 35 år, har jeg fått fanmail fra både en jente på 12 og en bestemor på 89, sier Jo opprømt.

Vinklingen av saker skal snakke til hele spekteret av lesere, det er viktig. Nysgjerrighet og empati er nøkkelord Jo bruker om artiklene vi finner i hennes magasin, og det forklarer også hvorfor det er så mange saker om ordinære mennesker i Frankie.

–Mine favorittartikler i Frankie er “real life”-historier om en normal person som kanskje har gjort eller opplevd noe interessant. Som journalist føler jeg meg så privilegert når noen åpner opp om livene sine. Jeg synes historiene til mannen, eller kvinnen i gata er de mest spennende, legger hun til.

Denne tankegangen har medført en “no dickhead”-policy hos Frankie, liker de ikke et intervjuobjekt, så kjører de ikke saken.

– Når du leser Frankie er du altså garantert å kun lese om bra mennesker, ler Jo oppriktig, mens hun unnskylder bruken av ordet “dickhead” som “the australian way”.

flere generasjoner

“Hvor er magasinet mitt?” spurte Louise Bannister og Lara Bruke når de kikket igjennom magasinhyllene i 2004. Når de ikke fant det, bestemte de seg for å lage det selv. Tanken var at Frankie skulle svare på spørsmålet “hvordan er livet i 20-årene?”, men har med tiden, og med Jo i redaktørstolen, lært seg å snakke til flere generasjoner. Det er jo derfor også jeg fortsetter å lese Frankie selv om jeg har lagt tyveårene bak meg. Magasinet har blitt en kontinuitetsbærer i livet mitt, og jeg er glad for at Jo ikke har tenkt til å forandre suksessoppskriften med det første.

–Jeg tror ikke at vi trenger å gjøre noe veldig drastisk annerledes, eller å forandre oss. Vi trenger kun å kjøre på, huske hvem vi er og hvorfor.

Det har unektelig fungert så langt.