Tilbake til artikkler

Helt Sjef

Da Elisabeth Bratteberg var liten ville hun bli sjef. I dag står hun bak designerveskene EBETH, som selges i verdensmetropolene London, Oslo og Grimstad. Vi snakket med den unge gründeren om hva som må til av lykke, satsing og pauser i hverdagen.

Klokken har så vidt passert åtte og solstrålene kryper nedover Briskebyveien, over lyskrysset og inn vinduet til et hipt hjemmekontor i Riddervoldsgate. Lukten av lysbrent kaffe og kirsebærsyltetøy akkompagneres av en rytmisk hakkelyd.

–Du er vel ikke allergisk mot noe? spør Elisabeth.

Den barbeinte designeren i mørkeblå dress stopper et øyeblikk sitt målbevisste angrep på mandlene og hasselnøttene som skal toppe den alt annet enn gjennomsnittlige havregrøtskreasjonen hun komponerer med største selvfølge. Frokost er dagens kickoff, og energien trengs når man har ansvaret for en 1,5-åring.

I 2014 så designveskemerket EBETH dagens lys. Brattebergs selverklærte “brain child” har nå vokst ut av Briskeby-leiligheten og inn i fashonista-hjerter i Oslo, London og hjembyen Grimstad. Da desember-kolleksjonen ble lansert på nett, tikket det inn ti forhåndsbestillinger på én dag. Da ble det champagne.

Det hadde tatt flere år i fast jobb før hun klippet navlestrengen og satset alt på sin egen idé, selv med både kreativ og økonomisk administrativ utdanning i veska.

–Jeg tror det er to typer mennesker; de som tror at det er mye lettere å starte for seg selv enn hva det faktisk er, og de som tror at det er mye vanskeligere. Den siste gruppen har liten sjanse for å slutte i jobben sin og satse, mens de andre kanskje tar litt for lett på det og bare kjører på, sier hun.

Og hvilken av typene er du?

– Eehh… kanskje ikke to typer da, men tre? Bratteberg ler. Den tredje kategorien er visst et sted midt i mellom. Det er der hun plasserer seg selv. (Saken fortsetter under bildet)

Artikkelfoto_01

Den ustoppelige følelsen

Det hele begynte med en lang pause fra hverdagen, nærmere bestemt to måneder i Indonesia for å klarne tankene og bli sjef i eget liv. Etter flere år i finansbransjen hadde Bratteberg sagt opp jobben uten å ha noe å gå til, for å satse på egenhånd.

–Da jeg var liten ville jeg bli sjef. Det var et yrke! Jeg syntes det virket kult å kunne bestemme hva jeg selv og andre skulle gjøre, forteller hun.

Det kom snikende cirka ett år før hun sluttet, det ustoppelige behovet for å skape noe på egenhånd og tanken om at det var der sjefsdrømmen lå – hun skulle bli sin egen sjef. Det var utrolig skummelt.

Hva gjorde at du turte å satse?

–Jeg følte at hvis jeg ikke gjorde det, så kom jeg rett og slett ikke til å bli lykkelig, at enten forblir jeg ulykkelig i en eller annen jobb, eller så drar jeg meg selv opp med rota og gjør det jeg skal gjøre.

Hun kikker tankefullt bort på veska som henger på stolen i et rom med stadig vekslende personlighet. Om det er spisestue, hjemmekontor, møterom eller fotostudio kommer helt an på når på døgnet man rusler inn døra.

–Det er viktig at man har det gøy og gjør det man drømmer om, så hvorfor vente med det til man blir pensjonist? Det er jo ikke noe vits!

Det var absolutt ikke hennes første veske som inspirerte grimstadjenta til å bli designer. Den blå og gule baugette-liknende saken med de korte håndtakene, som hun fikk til jul da hun var 10 år, ble aldri tatt i bruk.

–Jeg har alltid hatt problemer med å finne min drømmeveske, så jeg måtte rett og slett bare lage den, sier hun.

Den fikse ideen om hvordan en veske burde være har så langt vokst fra en til syv ulike modeller, som hun stadig designer nye variasjoner av, i begrenset opplag. Målet er å skape vesker folk har lyst til å bruke år etter år, og at ikke alle skal gå rundt med det samme.

–Man skal føle at man har noe spesielt. Jeg har blitt fortalt at noen av kundene har spart til å kjøpe seg ei veske. Det synes jeg er utrolig hyggelig, at noen vil bruke sine hardt tjente penger på mine vesker. Da får jeg følelsen av at dette er noe de kommer til å bruke lenge. (Saken fortsetter under bildet)

Artikkel

Hverdagspausene

To-måneders-pausen i Indonesia ga Bratteberg den avstanden hun trengte for å få på plass ideen, planen og nødvendige kontakter. Siden har pausene blitt noe kortere, men med heltidsjobb i egen bedrift og deltidsjobb i klesbutikk, står hverdagspausene høyt i kurs.

–Jeg er veldig opptatt av at man ikke skal stresse, av å komme meg vekk fra arbeidsstolen og laptopen. Det å få lufta sinnet gir mulighet til å reflektere over det jeg har gjort, og gir påfyll av kreativitet, sier hun.

Mellom frokost og lunsj tar hun seg gjerne en joggetur med samboeren Markus. Inspirasjon finner hun utenfor hjemmekontoret, på reiser til det fjerne utland eller et lite steinkast fra ytterdøra.

–Kaffe betyr veldig mye, jeg drikker gjerne en halvliter om dagen og våkner ikke helt uten. Den ultimate pausen er å ta med seg en kopp ut på balkongen i sola. Og så tar jeg ofte pauser på Mocca, rett oppi gata her, eller på Kaffebrenneriet. Der får jeg også påfyll av både kaffe og mennesker. Selv hvis man ikke prater sammen så generer det inntrykk og inspirasjon.

Hva slags kaffe drikker du?

–Hjemme drikker jeg traktekaffe, det er det jeg har lyst på! Kan jeg bare hente litt mer til oss?

Bratteberg spretter opp, småjogger til Moccamaster’en på kjøkkenet, og kommer tilbake med to kopper, et stort smil og uten melk. Melk er en bannlyst ingrediens, med mindre den befinner seg i en iskaffe om sommeren.

–Jeg er sånn som bestiller dagens kaffe på kafé. Kaffeopplevelsen er bedre da, enn med masse melk og greier, også liker jeg å teste ut nye typer. Jeg har ingen favoritt, det forandrer seg hele tiden, men jeg er veldig glad i lysbrent kaffe.

I tillegg til hverdagspausene, stopper Bratteberg opp og feirer hver eneste lille seier med champagne, sammen med samboeren, så dagene ikke skal bli for like.

–Markus er definitivt en inspirasjon for meg. Han bobler av kreativitet og er veldig lett å sparre med. For meg er det inspirerende å treffe andre likesinnede, mange av mine beste venner har jeg faktisk truffet etter at jeg sa opp jobben. (Saken fortsetter under bildet)

Artikkelfoto_x02

Det som kreves

Men det har ikke vært bare jubel å starte opp for seg selv. Til tider har det vært “beintøft” og i begynnelsen syntes hun det var overraskende mye å ta hånd om som selvstendig næringsdrivende. Enkelte ganger har det gått skikkelig skeis, som da en av bestillingene til Kina ble levert med 90 prosent feilproduserte vesker. Da byttet hun produksjonssted på flekken.

–Det er det vanskeligste jeg har møtt på så langt og det var veldig, veldig kjipt! Jeg tapte en del penger, men man lærer så lenge man lever. På et stadium er man ikke innforstått med hva man begitt seg ut på, så man får takle ting når de dukker opp. Men jeg er veldig fornøyd med produksjonsstedet jeg har nå, legger hun til.

–Vet du, jeg håndplukker faktisk alt skinnet til veskene mine selv. En av mine favorittsysler er å gå på skinnmarkedene i Kina, helst i mange dager på rad. Når jeg er ferdig er jeg helt gåen, ler hun.

Til de som vurderer å starte for seg selv, har Bratteberg ett råd: Kjør på! Samtidig påpeker hun at kjennskap til markedet man skal inn i, nettverksbygging og sosiale medier er gode verktøy å ha med seg i veska.

–Det er viktig å skape de relasjonene som du ikke engang vet at du trenger, men som du kan få bruk for etter hvert. Jeg har vært overdrevet sosial og sagt ja til det meste, sier hun.

–Jeg markedsfører EBETH gjennom å være veldig aktiv på Instagram. Der er det lettere for folk å søke frem det de er interessert i enn på Facebook. I det siste har jeg laget videoer og vist frem veskene mine sammen med regntøy fra en annen designer, Kattnakken. For folk som handler litt dyre produkter på nett er det fint å få se dem i en video fremfor bare på et bilde.

Det er ikke til å stikke under en sjefsstol at det tar tid å skape sitt eget levebrød. Selv om veskene hun selger er eksklusive, jobber Bratteberg deltid i klesbutikk og har sammen med samboeren flere parallelle prosjekter som muligens vil gi raskere avkastning.

–Jeg skal fortsette med EBETH og jeg gleder meg veldig til å utvikle merket videre. Akkurat nå leker jeg med tanken på få et agentur til å selge for meg. Men jeg forventet aldri å tjene masse penger på dette over natten, det er et langtidsprosjekt og tross alt bare 1,5 år gammelt, sier hun.

–Egentlig tror jeg mange gir opp litt for tidlig. Det tar vel i snitt cirka fem år før man har overskudd i en bedrift. Hvis man gir seg etter to-tre så kan man selvfølgelig si at ideen ikke lyktes, men man skulle kanskje holdt ut litt lengre? Hvis det var det man ville, da.

Hva slags forhold har du til janteloven?

–Den kan man bare drite i, sier Bratteberg med trykk på den skarrende Grimstad-r’en. Hun ler og snurrer litt i sjefsstolen sin.

–Selv om jeg er vokst opp på Sørlandet, hvor den står ganske sterkt, så har ikke jeg hatt noe forhold til den. Janteloven, hva er det for noe, liksom? Den er litt sånn old school, noe man har lagt bak seg. Drit i den nå.

Artikkel_01