Tilbake til artikkler

It’s like living

Vi møtte Esperanza Rosales for å snakke om kunst. De endte opp med å snakke om nordmenns dårlige selvfølelse og parallellen mellom New York og den norske skogen.

Regnet renner nedover den ødelagte siden av paraplyen min og treffer meg på kinnet. Det skjer noe rart når regn treffer kroppen, så lite skal til for å kjenne at man lever. Sommeren er offisielt over og de fargerike blomstene rundt Rådhusplassen svømmer i vann. Det er fortsatt mildt og godt, som det bør være i Oslo sent i august. Klokken er 12.55, jeg titter inn i det mørklagte galleriet i Tordenskioldsgate 12, som vant prisen for beste kunst i Oslo i fjor – Galleri VI, VII. Seks og syv. Sixes and Sevens. Vi avtalte å møtes klokken 13, så det var helt greit å vente, i tillegg sluttet det å regne.

10 minutter senere stresser en mørkhåret dame uten paraply inn på Baker Hansen like rundt hjørnet for galleriet, der vi, over sms, hadde bestemt oss for å møtes to minutter tidligere. De har sitteplasser og kaffe. Hun ser annerledes ut i virkeligheten enn på bildene. Men det gjør vel alle.

 

 

– Jeg er søkkvåt! Sorry, sorry, sorry for forsinkelsen.

Hun smiler beklagende, ydmykt. Jeg forventet en utadvendt amerikaner, kun basert på egne fordommer, men hun slår meg mer som en innadvendt skandinaver. Jeg lurer på om hun kjente at hun levde når hun ble regnet ned, eller om hun var for stresset. Hun strekker frem hånden.
– Esperanza.

Håndtrykket er behagelig, akkurat som stemmen hennes. Jeg har aldri likt de som klemmer for hardt. Smilet sier fremdeles unnskyld. Jeg gjør alt jeg kan for at smilet mitt skal si; ikke tenk på det. Folk har gjort langt verre ting uten å beklage.
Håret er elegant og naturlig dratt bakover, hun er svartkledd og usminket. Jeg kan ikke se at hun hadde vært våt. Kanskje på grunn av de svarte klærne. Tenk om de egentlig er grå. Hun har nettopp vært i et lunsjmøte, uten lunsj. Just a lot of coffee, followed by this huge rainfall in Karl Johan, påpeker Esperanza mens hun demonstrerer med armene.

I 2009 besøkte Esperanza Rosales Norge for å delta på et seminar om kunstkritikk. Ikke lenge etter bestemte hun seg for å flytte hit. Hun studerte kunst i New York, barndomsbyen. Hun tok en mastergrad i Nederland, og vokste da som skribent.
– Jeg visste jeg ikke var kunster, men jeg var flink til å snakke om andres kunst og ideer.
Kunstneren, forfatteren, kuratoren og gallerieieren flyttet så til Oslo hvor hun driver galleriet VI, VII.
– Jeg har en god forståelse av kunstscenen her i byen, i tillegg møtte jeg mange fantastiske mennesker, og bygget et nettverk her umiddelbart. Her skal jeg bli.
Esperanza er rolig, vennlig. Det som beveger seg mest er ansiktsuttrykket. Vi sitter ansikt til ansikt, uten så mye øyekontakt, et litt for lite bord mellom oss, svart kaffe, min litt kaldere enn hennes.

Artikkel-8

Var målet ditt alltid å ha et galleri?
– Ikke i det hele tatt. I begynnelsen var målet å representere artister. Introdusere dem til en scene, og hjelpe dem å vokse. Forpliktelse var viktig for meg – et langvarig forhold. Jeg ville skape en form for intimitet i arbeidet. Og internasjonal synlighet. Det er viktig for meg.

Hun er lett å like. Vi er i Brooklyn, New York. Esperanza får ikke lov til å gå ut fordi hun kan bli kidnappet.
– Jeg hatet å bo i Brooklyn. Jeg følte meg fanget der. Når du ikke kan gå ut av huset som barn har du ikke mye frihet.
Hun snakker om hjembyen som om hun bare var på besøk.

Hvor lenge var du i New York?
– Lenge nok. Jeg flyttet for ni år siden.

Du er altså oppvokst i byen alle elsker på grunn av friheten, men du hatet å bo der fordi du manglet frihet?
– Jeg valgte det ikke. Når alt er kjent for deg, er det ikke mulig å få noe til og føles nytt.
– Det er en viktighet i å søke ut et sted for deg selv. Jeg har aldri vært en av de som ville bare ende opp et sted. Etter å ha bodd i ulike byer i årene før jeg flyttet til Oslo, føles det veldig viktig å velge et sted, å finne et hjem. Det er en frihet og et ansvar i å velge.
– Det er viktig å forlate stedet du kommer fra, det som er kjent, uansett hvor det er.

Av en eller annen grunn setter de ordene et støkk i meg. De fleste finner en trygghet i det de kommer fra, men for mange kan det være motsatt. Det er noe vondt i å ønske å forlate stedet man kommer fra.

Hvorfor det?
– Nettopp fordi det er det eneste du kjenner. Og da vil man på et tidspunkt ønske noe annet.

Jeg tenker. Vil man virkelig det? De fleste blir der de er. Menneskets behov for trygghet og stabilitet setter kjepper i hjulene for frihet og oppdagelse. Esperanza har tydeligvis et bilde av at folk ønsker å flytte på seg. Kanskje hun har rett, og jeg har tatt feil all denne tiden. Eller kanskje alle egentlig har lyst til det, men er for feige. At det er derfor folk ikke drar – på grunn av ansvaret i å velge.

– Jeg følte meg aldri hjemme i New York.
Hva er årsaken til det tror du?
– Det er stort, raskt og intenst. Det er ikke et vennlig sted. Byen savner deg ikke når du har dratt.

Men jeg regner med du besøker familie og venner der fra tid til annen?
– Ja, absolutt. Det er alltid hyggelig. Men byen føles på en måte annerledes hver gang jeg er hjemme.

It keeps moving without you.

Artikkel-6

Hun sier fortsatt hjemme. Resten av familien til Esperanza bor i Belize, et lite land i Mellom-Amerika, der de er fra. Det er langt mellom Norge og Belize.
– Den eneste utfordringen med å bo her er avstanden til familien min. Foreldrene mine er der, jeg er her og har tenkt til å bli her. Hvordan skal jeg klare å være nær de og samtidig være her?
Hun ser meg inn i øyneneDet er som om hun stiller meg et viktig spørsmål, som jeg må svare ordentlig på – til jeg forstår at dette er et spørsmål hun selvfølgelig stiller seg selv, ofte.
– Det er sårt. Jeg har herlige venner og en fantastisk kjæreste her – de er som familie. Men jeg savner foreldrene mine.

Det forstår jeg. Det er vanskelig det der. Jeg kjenner meg igjen. Majoriteten av min familie bor i Israel, om det ikke er like langt unna som din familie, så er det definitivt en stor sosial avstand. Det regjerer en større avstand til landet enn selve kilometerne. Esperanza er enig. Hun smiler annerledes nå. Det er tydelig at det er ukomfortabelt å gå inn på privatlivet.

Så du søkte deg til et mindre sted, et sted man kan føle seg hjemme?
– Ja, jeg savnet en samfunnsfølelse, noe kollektivt man ikke får i store byer. Å bli sett og verdsatt. I NY går alt i en hastighet som ikke tillater nærhet. Her derimot…

Esperanza smiler. Et annet smil denne gangen.
– I love being here.

Patrioten i meg (eller kanskje det er mangel på patriotisme), gjør meg skikkelig glad når du sier det. Jeg spør “Hvorfor Oslo?” uten å undervurdere byen jeg elsker.
– Ja, og interessant nok så følger gjerne folk opp med en antakelse om at “det må være kjærlighet som fikk deg hit”. Dette gjør meg alltid sint. Jeg har aldri flyttet noe sted for en mann, og har alltid vært ukomfortabel med den tanken. Det tok meg en stund å forstå hvorfor folk var genuint overrasket, det tok meg en stund å forstå at det var uvanlig – at folk ikke flytter hit hver dag, nettopp fordi jeg kommer fra en by hvor alle er fra et annet sted. For meg var det å flytte helt naturlig.

Ingen av oss lar oss distrahere av omgivelsene inne på bakeriet. Folk kommer og går, de fleste sitter og drøyer lunsjpausen. Selv om vi kun har fokus på samtalen oss i mellom, holder ikke Esperanza øyekontakt. Jeg følger øynene hennes, lener meg frem og tilbake ettersom hvor hun ser.

Hva er det med Oslo du liker så godt?
– Jeg liker at byen ikke er så stor, for da følger det med en del elementer som NY mangler. De tingene jeg savnet der. I tillegg gir det relative fraværet av et kunstmarked en del frihet her, en del muligheter har blitt skapt gjennom dette. Også er nettverket, menneskene, så hjelpsomme og støttende.
– Det hadde vært umulig for meg å starte et prosjekt som dette alene! Her hjelper vi hverandre, det er veldig verdifullt. Jeg liker at menneskene er upretensiøse her. It´s a little more rough around the edges.

Virkelig? Er det mer pretensiøst i kunstmiljøet i statene enn her?
– Absolutt. Altså, folk holder av tid til deg hvis det er noe du kan gjøre for dem i NY. Kunstmarkedet er mye tøffere, mer konkurranse. Her i Oslo er ikke kunstnerne like harde mot hverandre.
– Kunst er mer et nisjeområde her i Norge – hvor det er mye mer integrert i hverdagen.

Men kan du ikke tenke at nettopp det gjør det pretensiøst også her? At de som ikke er i miljøet ser på kunst som noe utilnærmelig?
– Jo, altså jeg merker det og. Litt den “dette er ikke for meg”-følelsen. Noen mennesker føler seg ikke velkommen inn, det finner jeg spesielt utfordrende.

Det kan ha litt med kunstscenen i Oslo å gjøre, og mye med norske mennesker å gjøre. Vi er generelt ikke glad i å ta for mye plass eller å være i veien – kombinerer du det med frykt for avvisning har du grunnlaget for mange norske menneskers atferd. Man kan kalle det en form for ydmykhet, men jeg tror det har vel så mye med selvfølelse å gjøre. Det er akkurat som vi nordmenn mangler selvfølelse. Tror det gjennomsyrer kulturen vår.
– Jeg forstår det godt. Jeg kan selv føle meg truet faktisk, når jeg går inn i gallerier. Når jeg åpnet galleriet var det ekstremt viktig for meg at folk følte seg komfortable og velkomne.
– Kunstsamlinger er mer synlige i New York. Å eie kunst her virker mer privat. Det kan ha noe med saken å gjøre.

Ja, jeg har følt på det selv, til tross for at jeg har venner fra alle sosiale lag og ikke minst en del innenfor kunstmiljøet. “Jeg hører ikke til her” er en følelse jeg får stadig.
– Det er noe i det du sier. I andre storbyer er det å besøke gallerier en sosial greie. Det er mye mer vanlig, virker det som. Her blir kultur nesten et problem. Vi ser et hierarki på en måte.

Jeg liker at hun snakker om kunst utenfra når hun står i midten av den. Det er nesten som kunst og kultur har blitt den nye religionen. Alle melder seg ut av statskirken og inn i Astrup Fearnley museets kunstklubb.

Tror du det er lettere å føle at man passer inn i en stor by som New York?
– Både og. Jeg tror det er lettere å føle at man hører til i kunstmarkedet der enn her. Men ellers er det for stort etter min smak. NY lager dette vakuumet, en intensitet. Jeg savner faktisk Oslo når jeg er der. Selv på vinteren hender det jeg ikke har lyst til å forlate Oslo.

Så du liker den norske vinteren?
Jeg gjør et ansiktsuttrykk som jeg tror er årsaken til at vi ler.
– Eh, jeg lærer meg å like vinteren, men jeg vet enda ikke hvordan jeg skal kle meg. Jeg har ikke en vintergarderobe!

Ah, ingen har det. Jeg blir like overrasket hver gang snøen kommer. Og jeg er født her.
– Jeg kan faktisk bli litt redd.
Redd?
Hun ler, jeg tør ikke le ordentlig enda.
– Ja, jeg har en dyp og uforpliktende frykt for naturen. Det har vokst eksponentielt etter jeg flyttet til et land med så mye natur Det er min akilleshæl. Jeg antar vi alle har våre, og det er min.

Nå ler jeg med. Jeg påpeker at noen av oss har flere enn én akilleshæl, og betrygger med at jeg personlig har langt flere.

– Det er enda godt jeg har basen min her i byen. Men nå og da, when the feeling creeps up on me, kan jeg bli redd av å se på Ekebergåsen.

Hun gir meg et blikk som om hun forteller meg en stor hemmelighet, og bekrefter:
– …men bare fra avstand.

Men i alle dager, hva er årsaken til det tror du?
– Jeg vet ikke. Det er noe med mangel på sivilisasjon. Hva hvis noe skjer for eksempel? Nei, naturen skremmer meg.

Kan det ha noe med kontroll å gjøre, eller mangelen på den? Det er jo ekstremt menneskelig å reagere med frykt når man føler man ikke har kontroll.
– Ja.

Før samtalen smidig glir over til en terapitime går det opp for meg at det er en parallell mellom New York og den norske skogen. Det er de samme følelsene som utløses; ensomhet, angst, en følelse av mindreverdighet og underlegenhet, mangel på tilhørighet og mangel på kontroll.

Esperanza, jeg rømmer til New York for å føle de samme tingene som er årsaken til at du rømte fra New York!
Jeg utbryter det som om jeg har fått en åpenbaring, noe det faktisk er – for om teorien min stemmer kan jeg like gjerne ta t-banen til Nordmarka fremfor å fly til NY når jeg trenger å føle på litt ensomhet. Hun ler og svarer.

– Wow, that´s interesting!

Vi ler mer, uten å dra emnet videre. Vi pakker sammen tingene våre, hun spiser den siste biten av biscottien. På vei til galleriet, spør jeg om hun er glad.
– Jeg tror det. Livet leves jo her, i takt med galleriet, og det vokser hvert år. Jeg kunne tenke meg litt mindre kaos kanskje.

Artikkel-6

 

Lite work-life balance?
– Ja, noen ganger går det så i ett at jeg ender opp med å stille spørsmålstegn til det jeg driver med. Kan jeg egentlig noe annet?

Jeg nikker bekreftende idet hun viser meg inn på galleriet.
– Jeg håper på å skape en balanse – jeg vil nyte kunsten mer, ikke bli distrahert fra øyeblikket. Jeg vil ikke redusere arbeidet, bare tilnærme meg det mer balansert.

Just less chaos.

Ikke undervurder kaos, kaos leder til prosess, ustabilitet og utrygghet. Det føder frem et behov for det motsatte – trygghet og stabilitet, som igjen fremmer drivkraft.
– Absolutt. Jeg er jo også vant til dette. Jeg vokste opp i New York, hvor alt gikk fort og det gjaldt å henge med. Nå lærer jeg meg å bruke mer tid på meg selv. Jeg jobber i hvert fall med saken.

Og hva er målet fremover?
– Å utvikle et større team, å la et prosjekt som har vokst bli enda større, så vi kan gjøre mer.
Det høres ut som et drømmeprosjekt. Jeg setter meg på en benk inne i det lyse galleriet, hun står.
– Jeg vil bruke mer tid på dette lokalet, å jobbe mer med norske kunstnere.

Hva liker du best med den prosessen?
– Parallellen til livet. Du slipper prosjekter og produkter, du er sammen med noen gjennom ulike faser som du risikerer masse sammen med, sammen det er det vakre ved det. Det er en form for kontinuitet, disse fasene, forholdene. Du håper dere vokser samme vei, koeksisterer, som i romantiske forhold. Men man vet ikke hva som vil skje, eller hvor ting vil ta deg.

Er det verdt det?
– Du legger alt ut der – og blir utmattet og det er verdt det. Å få se så mye skje, og så mange mennesker vokse.
Det er uten tvil i arbeidet Esperanza Rosales kjenner at hun lever.
Og det siste hun sa;
It´s like living.