Tilbake til artikkler

Kaffevelosofi

Da David B. Berntsen syklet jorden rundt, var det de enkle, grunnleggende tingene i livet som ble viktige. Som å nyte en kopp kaffe.

– Det handler ikke nødvendigvis om smaken av kaffe, men om kaffe som drikk. Det sosiale ved det å ta en kopp sammen. Tryggheten, rutinen og ritualet, sier David B. Berntsen. I november kom han tilbake til Oslo etter et 480 dager langt sykkel-
eventyr jorden rundt.

Ut på tur

Vi møter sykkelentusiasten i Iladalen i Oslo sentrum. Sammen skal vi koke kaffe på eventyrerens vis, slik David gjorde det da han tilbakela fire ulike kontinenter. En vårlig optimisme ligger i luften – sola varmer godt idet den kikker frem fra bak skyene. Mellom to furutrær finner vi en liten “leirplass”. David pakker opp og ut av sekken: stormkjøkken, vindbrett, bensin, kaffefilter, kjele, kopp, en Hario V60, vann og – for anledningen – en mørkbrent og finmalt kongolesisk kaffe.

Totalt 26 land og 30 200 kilometer tilbakela syklisten på sin ferd. Noen ganger med kompiser og andre syklister, men som oftest alene. Målet var alltid å sykle jorden rundt, men hvor lang tid det ville ta, visste han aldri.

Vindskjermen brettes ut og stormkjøkkenet monteres. David pumper bensin, fyrer opp en flamme og heller vann i kjelen som plasseres ned mellom vindskjermen og på stormkjøkkenet. Rutinen sitter i kroppen.

– Det er noe velkjent over denne posituren, smiler han der han sitter på huk over stormkjøkkenet. Ikke siden David kom hjem fra reisen har han kokt kaffe på denne måten. I mellomtiden har han rukket å akklimatisere seg til norske (kaffe)forhold, og jobber nå som controller i Flyktninghjelpen, med Kongo som ansvarsområde. Kaffen han har med på dagens urbane ekspedisjon, er fra hans første reise i den nye jobben.

Artikkel 1280x750px12

Holdepunkt

Innen en uke på sykkelen får David bekreftelsen: å ta med Hario-koppen var et meget godt valg.

– Ikke bare var det en viktig del av hverdagen, det ble også et holdepunkt jeg kunne ha på tvers av landegrenser.

– Når man er så alene på turen som jeg var, må man finne ting som “grounder” en. Jeg visste at kaffeinteressen var en jeg hadde hatt lenge, og hvis jeg drakk en kopp kaffe, fikk jeg følelsen av at jeg var meg selv. Selv om alle andre rundt meg syntes jeg var en raring på sykkel, forteller David.

Kaffekoppen ble en trygg havn.

På stormkjøkkenet har vannet begynt å koke. Med kaffefilteret i munnviken finner David frem Hario-koppen. På øyemål helles kongolesisk kaffe i kaffefilteret.

– På gode dager klarer man denne hellemanøveren veldig bra, smiler David mens han konsentrert heller kokende vann over V60-en. Optimalt skal vannet helles i ytterkanten av kaffefilteret slik at kaffegruten imploderer i midten. Men en blomstring, som det heter, er langt lettere å få til med en hellekanne enn med en stormkjøkkengryte. Kaffen renner gjennom kaffefilteret og freden senker seg. Årets første utekaffe blir servert.

Kaffekamerat

Den beste kaffen på turen drikker David i Vientiane i Laos på The Little House. Hver kopp brygges etter alle kunstens og tålmodighetens regler, og den koster like mye som en natt på et hostell. Verdt hver eneste krone, forsikrer han.

Den beste kaffeopplevelsen får han derimot over en varm kopp pulverkaffe. I den australske outbacken, 15 dager inn i strekningen fra Perth til Adelaide, befinner David seg i følelsesmessig kaos. Sint, fortvilet og i en motvind som gjør det ekstremt tungt å sykle.

– Jeg var så stressa og deprimert. Ropte ut i vinden uten at noen kunne høre meg, og ble bare mer og mer oppgitt over hvor dum jeg selv så ut, forteller han. Natten før hadde teltet hans knekt sammen på grunn av den sterke vinden.

– Neste dag, etter cirka ti kilometer, stopper jeg for å se på et utsiktspunkt, og en fyr kommer bort og spør om jeg kan ta bilde av ham, forteller han videre. Tydelig sint og irritert, knipser han noen bilder av mannen, hvorpå mannen sier at det ser ut som om David kunne trenge en kopp kaffe og inviterer ham med bort til bilen sin.

– Det ble til at vi satt og snakket i to og en halv time. Mannen var kanskje 75-76 år, hjemløs og bodde i bilen. Tidligere hadde han vært rik, med Bentley og svær farm. Nå var bilen vi satt i det eneste han eide etter en massiv konkurs.

Etter kaffepausen fortsetter David ni mil i motvind. Når han endelig kommer frem til campingplassen, og solen er i ferd med å gå ned, drar han kjensel på bilen til den konkursrammede australieren. Der står han med mat og øl til David.

– Han endte med å bli følgebilen min i ti dager, og stoppet i hvert fall en gang i løpet av dagen, kokte opp pasta med trøfler og parmesan. Helt sykt, ler han. Et unikt møte.

Og det hele startet med en kopp kaffe.

Felles referanse

Kaffe ble ikke bare medisin mot hjemlengsel, men også en samtalestarter og et felles referansepunkt på tvers av kulturer. Det ble det lille David kunne tilby andre reisende på ferden, og det lille han kunne ta i mot når han visste at det var alt de kunne gi. Det folk reagerte aller mest på, var at han som nordmann foretrakk kaffen svart – helt ubegripelig!

– Hæ? Ikke sukker? Ikke melk? No, it’s very Norwegian, you know. Og så ble det en samtale ut av det også, ler David.

– Hvordan er kafferitualet ditt nå som du har kommet hjem?

– Nå lager jeg kaffe med aeropress og drikker den sammen med kjæresten før jeg går på jobb. Jeg sourcer bønner med en historie, fortrinnsvis økologiske.

Til tross for at han nå er tilbake i en av verdens beste kaffebyer, er det fremdeles det sosiale som er det viktigste.

– Å innvilge det friminuttet som en kopp kaffe representerer i dag, står høyere nå enn hva det gjorde før reisen, sier David.