Tilbake til artikkler

Stafettpinnen: Bærekraftig handel

Kaffe er en av vedens største handelsråvarer og sysselsetter millioner av mennesker verden over. Ikke bare er det en av de vanligste drikkene vi drikker, det er også “big business” for store og små selskaper. Etter Starbucks åpnet sine dører i USA i 1971 har kaffebar- og mikrobrennerikulturen tatt av. Tørsten etter god kaffe ser ut til å gradvis øke på verdensbasis, og det kan by på utfordringer med hensyn til tilgangen på gode råvarer.

Vi har nemlig et stort problem, og det er at de som produserer kaffen, altså kaffebonden, tjener minimalt med penger. Hver gang jeg reiser til et kaffeproduserende land, opplever jeg at kaffebøndene sliter med å få endene til å møtes. De aller fleste lever fra hånd til munn, og har knapt nok penger til å overleve. Ofte lever de på dyr kreditt mens de håper på at kaffeprisene en dag skal stige. For meg er det urimelig at den personen i kaffekjeden som sitter med høyest risiko, og som er 100% avhengig av at avlingen skal lykkes, sitter igjen med den minste profitten.

Et pund (453 gram) råkaffe koster i dag omlag 1,50 – 1,70 amerikanske dollar på kaffebørsen, og tilsvarer en kilopris på cirka 21 norske kroner. Om vi kikker på kaffeprisene litt bakover i tid kan vi se at prisen i dag er mer eller mindre den samme som den var på 1980-tallet (med visse unntaksår). Til sammenligning koster ikke en brus eller bil det samme i dag som i 1980. Alt her hjemme i Norge har blitt dyrere siden da. Dette er jo også tilfelle der kaffebonden bor. Bonden får den samme prisen for kaffen som for 35 år siden, mens alle produksjonskostnadene som gjødsel, arbeidskraft, utstyr, mat og levekostnader har økt dramatisk på samme tid.

Så hvordan kan kaffeprisene stå helt stille når alt annet har blitt dyrere?
Det er fordi kaffeprisen bestemmes på råvarebørsen i New York av folk som mest sannsynlig aldri har møtt en kaffebonde. Prisene settes på bakgrunn av prognoser på produksjon, tilbud og etterspørsel. Prisene lever sitt eget liv og bonden må bare innrette seg deretter. Det tas ikke hensyn til produksjonskostnader, og ofte får bønder som produserer kaffe av god kvalitet kun en marginalt bedre pris enn den som oppnås ved salg av middelmådig kaffe.

Så hvilke insentiver har egentlig kaffebonden for å satse på produksjon av bedre kaffe?Hvilke insentiver har bonden i det hele tatt for å fortsette å dyrke kaffe? Og hvorfor dyrker bøndene kaffe når det ikke er penger å tjene?

Det er jo klart at en gigantisk og velorganisert plantasje i Brasil, der innhøstingen foregår maskinelt, fortsatt kan tjene penger selv om kaffeprisen går under én dollar per pund. Dessverre klarer ikke småprodusentene å konkurrere mot de store plantasjene på pris, men de kan definitivt konkurrere på kvalitet dersom forholdene ligger til rette for dette og prisen de får for kaffen forsvarer kostnaden og innsatsen.

Så hvorfor satser ikke da alle kaffebønder på å dyrke bedre kvalitet? Svaret er enkelt. Det finnes ikke nok kunder/brennerier som er villige til å betale nok for kaffen. Majoriteten av markedet er ikke kvalitetsfokuserte på samme måte som små mikrobrennerier som driver med det som av mange kalles “direkte handel” av kaffe. Selv hvis alle som hevder de driver med “spesialkaffe” betalte en god pris for kaffen, vil fortsatt over 90% av kaffebøndene i verden få for dårlig betalt for råkaffen de selger.

I dårlige år ser vi at småprodusentene slutter å dyrke kaffe til fordel for annen frukt eller “cash crops”. Men det er ikke alltid det finnes gode alternativer for bonden, og det er et gjennomgående problem i samtlige produsentland jeg har besøkt at neste generasjon kaffeprodusenter ikke lengre ønsker å dyrke kaffe, men heller vil prøve lykken med annen type arbeid i nærmeste by eller hovedstad. Det samme gjelder plantasjearbeiderne. De får ikke godt nok betalt, og det blir vanskeligere og vanskeligere å få tak i nok og god arbeidskraft under innhøstingen av kaffen.

Hva bør god kaffe koste?
I skrivende stund sitter jeg på et kooperativ i Colombia. De forteller meg at de kvalitetsfokuserte kaffekjøperne betaler om lag 2,5 til 3,5 dollar for kaffen. Det er en bra pris dersom bonden ikke har gjort noe ekstra arbeide for at kaffen skal smake bedre. (Det er fortsatt mulig å produsere en god kaffe dersom tilfeldighetene er på din side.) En gjennomsnittlig produksjonskostnad for et pund kaffe her i Colombia varierer fra 1,2 til 1,5 dollar per pund. Om man legger til logistikkostnader på cirka 1 dollar, sitter bonden igjen med om lag 1 dollar i profitt. Ja, dette er mye bedre enn børsprisen, men det forutsetter at bonden har produsert kaffen så billig som mulig og at kaffen tilfeldigvis smaker godt.

God kvalitet kan altså oppstå tilfeldig, men å produsere konsekvent god kvalitet år etter år er et resultat av hardt og nøysomt arbeid.

Om man ser på kostnadene ved produksjon av kvalitetskaffe blir regnestykket et helt annet. Skal man betale plukkerne mer for selektiv plukking og sortering, bruke mer tid på prosess, forlenge tørketiden på kaffen ved å tørke den i kontrollerte omgivelser med en person som raker kaffen i 20 dager, og om man skal lagre kaffen i lufttette poser og fjerne alle defekter, øker kostnadene betraktelig.

Et eksempel fra Finca Tamana, som jeg har jobbet med i de siste 3 årene, viser at om vi skal gjøre alt etter boka blir produksjonskostnaden på cirka 2,2 – 2,5 dollar per pund. Om vi da hadde betalt 3,5 dollar for kaffen ville Elias, som er bonden i dette tilfellet, sittet igjen med omtrent null dollar i profitt etter at alle logistikkostnadene er trukket fra. Da er det ingenting igjen til å investere i infrastruktur og utvikling av kvaliteten.

I 2014 betalte vi 4,5 dollar for kaffen til Elias. Samtidig har jeg brukt 6 uker bare i 2014 på å hjelpe Elias med å bedre produksjonsmetodene for å sikre kvalitet. Hver gang vi implementerer et nytt steg øker kostnaden litt etter litt. Det er derfor viktig å se på kostnadene før vi avtaler prisen. Det betyr at i 2015 må vi betale enda mer for kaffen til Elias ettersom vi nylig implementerte flere steg for å bevare kvaliteten etter at kaffen er høstet. Det er i begges interesse at prisen er god nok. For Elias handler det om en forutsigbar og sikker framtid. For meg handler det om å sikre meg god kaffe for tiden som kommer.

Gjennomsiktighet?
Mange kaffebrennerier i Norge (og i verden) som jobber i det øverste kvalitetssjiktet bruker pris som en del av sin markedsføring. Fraser som “vi betaler mer til bonden”, “ingen betaler mer enn oss”, eller “vi driver bærekraftig handel” er ofte å lese på nettsidene til anerkjente brennerier. Men hvor mye er mer? Og betales det egentlig nok? Det står det sjeldent noe om. Det er rart at man kan bruke denne typen markedsføring, men aldri stå til rette for hva man faktisk betaler.

Helt siden jeg begynte å jobbe med kaffe i Stockfleths i 1998 har jeg blitt fortalt av folk i “spesialkaffebransjen” at det er viktig å betale mer til bonden, og at det er viktig med gjennomsiktig handel – såkalt “transparency”. Men i mine 16 år i bransjen så har jeg fortsatt til gode å se noe særlig til denne gjennomsiktigheten.

Selv publiserer jeg årlig de prisene vi har betalt for vår kaffe på våre nettsider, og jeg kjenner kun til noen fåtall andre som gjør det samme. The Coffee Collective, i Danmark, har tatt det et steg videre og skriver prisen de betaler til bonden på hver kaffepose de selger. Det er beundringsverdig.

Hele grunnen til at jeg begynte å publisere prisene vi betaler var at vi ofte fikk kommentarer fra kundene våre om at kaffen var for dyr. Derfor følte jeg et behov for å forklare at kaffen vår faktisk er billig om man ser på arbeidet og kostnaden som ligger bak.

Vi må også være åpne på hva kaffe faktisk koster, for å få kunder til å skjønne at kaffe ikke bare er kaffe, og at prisen de betaler for kvalitetskaffe er nødvendig for at vi skal kunne nyte god kaffe også i framtiden.

Gjennomsiktighet har for Tim Wendelboe (bedriften) vært en stor fordel. Flere og flere av kundene våre forstår hvorfor kaffen vår koster litt mer, og produsentene vi jobber med har også blitt mer bevisste på at det lønner seg å fokusere på kvalitet. Det er også en motivasjon for å faktisk sørge for å betale nok til bonden. Jeg håper flere brennerier velger å gjøre det samme i framtiden.

BRYGG har bedt meg om å utfordre en aktør i det norske markedet til å skrive neste artikkel om bærekraftig kaffehandel. Jeg kan ikke tenke meg en bedre aktør å utfordre enn Solberg & Hansen (S&H). De har vært toneangivende for mange aktører i Norge når det kommer til bærekraftig handel, og fra min tid i Stockfleths har de formet meg og mine holdninger om hvorfor det er viktig å betale mer til bonden. S&H er også en av pionerene innen spesialkaffebevegelsen i Europa og verden og jeg håper de tar utfordringen og slår et slag for mer transparency i bransjen.