Tilbake til artikkler

The Coffeetographer

For Chérmelle D. Edwards går kaffekultur og gatemote hånd i hånd, som The Coffeetographer dokumenterer den sprudlende fotografen menneskene bak kaffescenen i New York og Los Angeles.

Første gang jeg møter Chérmelle er hun over én time forsinket, det beryktede G-toget har stått fast under bakken et sted, og når hun til slutt kommer heseblesende inn på Nolita-kaféen Two Hands bedyrer hun at hun egentlig er ett av disse menneskene som aldri er sene. I løpet av de neste ukene kommer jeg til å møte Chérmelle to ganger til, og hun kommer til å være sen begge gangene. Men hun unnskylder seg med et så nydelig smil, og en slik genuinitet at man ikke kan unngå å synes det er helt greit, hun er en person man gjerne venter på.

Denne fremtoningen er muligens en av årsakene til at Chérmelle har opplevd stor suksess på relativt kort tid, og at hun i 2014, sammen med andre Instagramkjendiser som @aguynamedpatrick, har blitt et av disse umiskjennelige fjesene på New Yorks mange kaffebarer. Et lite paradoks, siden hun jo egentlig er den som står bak kamera, den ansiktsløse.

Hun er den som tar bilder av de som drikker kaffe, for henne er det menneskene som utgjør den største bestanddelen av kaffekultur. Ved å ta bilder av mennesker som oppsøker kaffebarer, og ikke nødvendigvis av kaffekopper eller baristaenes trente hender, prøver hun å dokumentere kaffekultur som noe mer enn kun kaffe. Helt i starten var det likevel kaffebarer hun ønsket å fotografere, men hun forsto fort at det var menneskene som interesserte henne, at det var de som ga kulturen sitt visuelle uttrykk.

Kaffe og kultur
Før Chérmelle startet The Coffeetographer, satt hun fast i en ordinær kontorjobb. Det var et savn etter mer kultur i livet, og det var film, mote, kunst, musikk og kaffe, som var drivkraften bak karriereskiftet. Hun så på kaffebaren som en arena hvor alle disse kulturformene kom sammen, og gjennom The Coffeetographer fanger hun følelsen som oppstår i skjæringspunktet mellom disse. Fremover ønsker hun å ha et tydeligere fokus på kaffe som en del av andre kulturformer.

– Mitt mål er fortsatt å dokumentere kaffekultur, og fortsatt fortelle historier, men å være fruktbar i kunst gjennom kaffe. Jeg ønsker at folk skal si “The Coffeetographer er på Art Basel, og det er helt naturlig”. Eller “The Coffeetographer er på Tribeca Film Festival, og det er helt naturlig fordi hun kurerer kultur, og film er kultur, og kunst er kultur, og kaffe er kultur”. Jeg ønsker å være en brobygger, og linke alle disse tingene. Kulturen er rundt oss hele tiden. Og kreative folk søker hele tiden til kaffebaren eller kaffekoppen, om det er filmskaperen, musikeren eller magasinredaktøren.

Å gå fra en godt betalt bedriftsjobb til å utøve drømmen som er The Coffeetographer, har for det aller meste vært en svært givende prosess for Chérmelle, men den har også medført noen oppofrelser på veien.

– Det har vært en organisk prosess, men jeg har konkrete mål og er veldig målorientert. Jeg hadde mitt eget hjem i ti år, men jeg ga det opp for denne drømmen. Jeg sa til meg selv at hvis du skal gjøre dette, så må du ofre visse ting. Jeg bor nå i et rom i Bushwick, og står opp grytidlig hver morgen for å jobbe.

I tillegg til The Coffeetographer skriver Chérmelle for Cool Hunting og The Guardian, og skal i vinter kurere en rekke kunstnermøter på kaffebarer i New York. Chérmelle forsøker å kombinere sitt eget arbeid med mer kommersielle prosjekter, for selv om hun holder sin egen blogg reklamefri, er hun ikke en av disse kunstnerne som skyr det kommersielle. Hun tror tvert i mot at kommersielle prosjekter kan bidra til at hun finner nye rom for å utforske kaffekultur på hittil ukjente måter.

Ut i verden
New York og Los Angeles har vært The Coffeetographers domene frem til nå, men fremover ønsker Chérmelle å begynne å utforske kaffekultur også i andre deler av verden, både i Europa og i kaffebønnenes mange opprinnelsesland.

Når jeg spør om hun har lyst til å dra til Skandinavia lyser hele ansiktet opp, hun forteller at hun synes den Skandinaviske kaffescenen er fantastisk, “fordi det er så mye tanke bak alt man gjør.”

– Jeg har venner fra hele Skandinavia og de forteller meg at kaffe er rituelt der, at det handler om å kommunisere med hverandre, og ta tiden ut av dagen til å ha denne pausen. Det handler ikke om å forhaste seg, og som mennesker har vi alle disse kommunikasjonsenhetene, som er fantastiske, men på slutten av dagen er alt vi ønsker det å dele med andre, å være sammen, og snakke om livene våre, vårt arbeid og våre prosjekter. Jeg tror jeg kan dra dit og fange akkurat det, fordi for meg bringer en slik mentalitet frem noe i enkeltmennesket, så hvis jeg fotograferer mennesker med den mentaliteten på de stedene, så vil jeg få et totalt annerledes resultat enn her.

Øyeblikkets historie
Når Chérmelle fotograferer handler det om ingenting annet en den følelsen hun får i øyeblikket, en kjemi med subjektet, og den historien som skal videreformidles til personen som ser bildet – selv om hun eller han skulle befinne seg på andre siden av jorda. Får ikke Chérmelle den riktige følelsen, tar hun heller ikke bildet. Smått oppgitt forteller hun at hun titt og ofte møter noen over en kopp kaffe som forventer at hun skal ta frem kameraet, noe hun ofte ikke gjør. Og som kan være hjerteskjærende. Hun venter heller i timevis på samme kaffebar for å forevige det rette øyeblikket, den rette personen, og den rette historien.

Chérmelle har selv opplevd hvordan det er å være på den andre siden, og ble ganske starstruck da selveste Scott Schuman aka The Sartorialist fotograferte henne under New York Fashion Week tidligere i høst. Han fortalte at han ikke kunne unnlate å ta bildet fordi lyset falt så pent på henne, og et par dager senere var bildet på nett. Chérmelle minnes at hun hadde på seg en “1-dollar jumpsuit jeg hadde kjøpt på et bruktmarked i LA et par uker tidligere.” Det var ekstra stort at Schuman fotograferte henne med kameraet i hånden, som om det var en hyllest av hennes arbeid, og ikke kun hennes stil.

På vårt siste møte drikker Chérmelle og jeg kaffe på Bluebird, en liten kaffebar i East Village. Hun forteller om planene for det kommende året, mens de ansatte tuller kjærlig med henne som om hun var en søster, og ikke stamgjest. Hun ber høflig om hun kan tegne en skisse av meg før hun skal videre til sitt neste møte. Jeg sier selvsagt ja, og sender en tanke til de som venter tålmodig i en annen kaffebar, et annet sted i byen.

Artikkelfoto