Tilbake til artikkler

Tre generasjoner Younes

Paris har Café de Flore, Berlin har Anna Blume og Wien har Café Bräunerhof, mens Libanons hovedstad har Café Younes – Beiruts eldste kaffehus.

Det henger en eim av nybrygget kaffe over Hamra-distriktet. Duften er der lenge før man er fremme ved kilden; Café Younes. Her har legenden Abou Anwar hatt hovedansvaret for brenning av kaffe i over femti år.

Det kreves en god kaffebrenner for å få det beste ut av bønnenes aroma. I begynnelsen brant Anwar tre typer bønner; fra Brasil, Yemen og Etiopia. Hovedvekten lå på den tradisjonelle tyrkiske og arabiske kaffen. Den ble brent og malt i kaffebaren for så å bli distribuert og solgt over hele Libanon.

Men det er ikke bare temperatur og tid som er viktig, det samme er hørselen. Abou Anwar sier med høytidelighet i røsten:

– En blind mann kan brenne, men ikke en døv mann.

Og forklarer:

– Når bønnene brennes, gir de først fra seg et lite “knepp”. Så ett til. Og akkurat da er de ferdige.

Artikkel 1280x750px8

Det aller helligste

Etter snart 60 år i tjenesten, er det nå yngre krefter som har tatt over selve brenningen. Kollegaen Saddam har gått i lære hos Abou Anwar i flere år og tar i dag de tunge løftene med kaffesekkene i kjelleren. Selv holder Abuou Anwar koken i utsalget. Han brenner særlig for de eldre kvinnelige kundene som bare vil la seg ekspedere av ham. Med farlig sjarm krydrer han kvinnenes tyrkiske kaffe med ekstra kardemomme.

Libanon har nære bånd til Vesten. Hovedstaden Beirut – også kjent som “Midtøstens Paris” eller “Orientens Sveits” – er et liberalt, kulturelt knutepunkt i Midtøsten, med stor utflytting til Europa, Amerika og Australia. Av hovedstadens mange kaféer er det særlig Café Younes som peker seg ut med sin historie. I dag drives den av tredje generasjon Younes: Amin.

Hit kommer kunstnere, intellektuelle, politikere, næringslivsfolk og turister. Mange er studenter og universitetsansatte. Helt siden Beirut var en romersk koloni, har byen vært kjent som et kunnskapssenter i Midtøsten. Blant universitetene hører American University of Beirut og Université Saint-Joseph.

Noen kunder står i kø for å kjøpe nymalt kaffe i løsvekt. Andre griper et pappkrus i farten på vei til jobb. Atter andre slår seg ned ved bordet på terrassen eller i en av sofaene innendørs.

På gulvet ligger gamle fliser hentet fra byens rivningsklare hus. På veggene henger kopier av de første kaffeposeetikettene, annonsene og plakatene, samt sorthvitt-fotografier fra kaféens lange liv med tre generasjoner eiere.

I kjelleren står det aller helligste, et 700 kilos tungt drog av en maskin, av merket “Probat”. Dette er kaffebrenneren, den er fra Tyskland, og ble laget i 1960.

Lekende lett løfter Saddam de tunge striesekkene med 15 forskjellige bønnetyper fra hele verden opp på skulderen, bærer dem bort til brenneren og tømmer innholdet oppi trakten. De grønne bønnene triller ned i en trommel, brennes på rundt 450 grader og kommer ut igjen ferdig sprø og svarte – alt ettersom hvilken roast Saddam ønsker. Til slutt får kaffen navn som Marjeiouni Blend (Brasil), South Italy Blend (Etiopia, Uganda, Columbia) og Beirut Blend (Costa Rica, Sumatra, Bolivia).

Artikkel 1280x750px10

Danske kaffekverner

Det var Amin Younes Sr. som åpnet den første Café Younes i 1935. Han emigrerte til Brasil i 1894 og jobbet på kaffeplantasjer i 32 år før han reiste hjem til Beirut for å starte sin egen forretning ved å selge egenblandet kaffe. Men han returnerte til Brasil i 1931 for å lære mer om kaffe, og han ble der i fire år.

I Brasil, under depresjonen tidlig på 1930-tallet, tapte Younes Sr. det meste av pengene sine. Det lille han hadde igjen brukte han til å kjøpe to kaffekverner fra Danmark, og det var disse han brukte da han startet opp kaféen i 1935. På sine gamle dager ville Amin Younes Sr. helst sitte i kassen med sin fez på hodet og ekspedere kundene. Han døde i 1962.

Den første Café Younes eksisterte i 40 år i det svingende downtown Beirut, litt lenger ned i byen, ikke langt fra Souk el Franj. Til og med president Suleiman Franjieh, som regjerte Libanon fra 1970 – 1976, fikk sin daglige kaffetår i det velduftende etablissementet. Men da byen ble rammet av en borgerkrig som varte fra 1975–1990, ble lokalene fullstendig ødelagt. Bortsett fra det opprinnelige dørskiltet, var det eneste som stod igjen – godt boltet til gulvet – den tyske kaffebrenneren av merket Probat.

Younes hadde åpnet en annen filial allerede i 1960, og det er den som ligger i Hamra-distriktet i dag – nærmere bestemt i Neemat Yafet gaten. Det er en gate som den nåværende kaféeieren vokste opp i, og som han sier han nesten ikke kan snakke om uten å bli beveget:

– Her tør folk være seg selv. Her deler man heller ikke inn mennesker etter religiøs tro.

Som student hjalp både han og broren til i kaféen, men han var mer interessert i finans og endte opp med å arbeide i bank. Så ble faren Souheil gammel og syk.

– En dag bestemte jeg meg bare: jeg ville ta over familiebedriften. Jeg glemmer aldri fars ansikt da jeg fortalte ham det. Han begynte å gråte. Vi jobbet sammen i tre år før han døde i 1998.

– Bestefar startet det hele, det krevde hardt arbeid. Faren min tok bedriften til nye høyder med sine mange studiereiser til Italia og innkjøp av en italiensk espressomaskin – Beiruts første. Men så kom borgerkrigen i 1970, og da handlet det nok mest om å overleve. Jeg har kanskje tatt flere sjanser enn dem når det gjelder å tenke nytt. Det har vært viktig å gi noe tilbake. Selv er jeg et lesende menneske, og derfor vil jeg også gjøre noe for Boken. Vi har forfatterkvelder og diktopplesninger. Vi selger litteratur. Og vi stiller ut kunst. Som eneste kafé i landet, har vi en meny med blindeskrift – det er jeg stolt av. Vi har satt i gang konkurranser, blant annet om å tegne det fineste pappkruset, sier Amin Younes som i dag driver totalt seks kaffesteder, inkludert fire kaféer og to kaffebrennerier, i byen. Snart åpner også en franchiseutgave av Café Younes i Saudi Arabias hovedstad, Riyadh.

Artikkel 1280x750px9

Som i “Og solen går sin gang”

Men hva er oppskriften på en skikkelig kafé – en med sjel? Amin Younes har latt seg inspirere av forfattere og filosofer. I sin leder i nyhetsbrevet han gir ut fire ganger i året, i form av et lite hefte, skriver han blant annet:

“En kafé skal ha en fred som i Ernest Hemingways “Og solen går sin gang”: “Det var en fin liten kafé, ren og varm og koselig, og jeg hang min gamle regnfrakk opp på en kleshenger så den kunne tørke, hang opp min medtatte fedorahatt på en krok ved plassen min, og bestilte en café au lait. Da kelneren kom med den, tok jeg frem notatblokken og blyanten fra jakkelommen og begynte å skrive.”

En kafé skal også ha vekke en ro slik den er beskrevet av Jean-Paul Sartre:

“Hva liker jeg med kaféer? Det er upersonlige steder der andre mennesker eksisterer uten å måtte bry seg om meg, eller jeg om dem… Døren åpnes, en vakker kvinne går gjennom rommet, setter seg ned; jeg følger henne med øynene og uanstrengt vender jeg tilbake til min blanke side; at hun gikk forbi har kun forårsaket en krusning in mitt sinn, ikke mer.”

Til sist skriver Younes at en kafé skal være et sted med hjerte – slik de gjør det i Napoli, der de lager verdens beste espresso. “Sospeso” kalles et eldgammelt ritual:

“… Det er når kunden – som vanligvis betaler for sin kaffe hos kassereren – legger igjen en mynt med ordene: “E un sospeso” (Og en på vent). Minutter eller timer senere på dagen kommer en hjemløs innom og spør: “Er det en suspeso til meg i dag?” Kassereren svarer: “Ja, det er det”. Og den hjemløse går frem til disken for å nyte sin kaffe som ble satt på vent til ham.”

Alt dette er Café Younes.