Tilbake til artikkler

Uptown Funk

Maya Vik starter alltid dagen med en kopp kaffe, en god dose koffein kommer godt med når både singel, musikkvideo og EP skal lanseres på kort tid.

Temperaturmåleren viser blått denne fredagsmorgenen, vi møter Maya Vik på hennes stamsted, Lille Valkyrien Kaffe og Tehus på Majorstuen. Det er kun et par små bord i det lille lokalet, og disse er allerede opptatt. Popartisten sitter derfor godt pakket inn i ull på benken utenfor, det varme takeaway-begeret med sort kaffe skal varme godt den neste halve timen samtalen tar sted.

Et par ganger i uken kommer Maya hit og drikker kaffe. Det vil si, når hun er i byen, og ikke i New York – metropolen hun har kalt hjemme store deler av året. Der går hun på Toby’s Estate og Blue Bottle, og hun skryter av skandinaviske Budin som serverer Tim Wendelboe-kaffe. I motsetning til disse New York-stedene kan ikke Valkyrien Kaffe og Tehus sies å være like trendy. Men det er nettopp dette Maya liker. Følelsen av en nabolagskafé fylt med varme.

Bak disken kjenner de henne godt, så godt at de tillater seg en spøk når de får høre formålet med dagens besøk.

– Åja, jeg synes hun hadde pyntet seg sånn i dag, skjønner du, smeller det bak disken med et smil.

– Jeg liker at det er lite og intimt, det er litt som å komme hjem på kjøkkenet til noen. Det er en varme her, kontrer Maya.

Artikkel 1280x750px11

Morgenkaffe

– Jeg er ordentlig kaffeavhengig om morgenen, men etter 12-ish drikker jeg ikke så mye kaffe.

Som regel lager Maya Vik kaffe hjemme på kjøkkenet på Majorstuen, men et bestemt kafferitual har hun ikke. Det er likevel det første hun gjør om morgenen, og har hun dårlig med tid gjøres Moccamasteren klar kvelden i forveien slik at hun kun trenger å trykke på en knapp før hun hopper i dusjen. Moccamasteren er god nok i massevis, Maya drikker kaffe for koffeinet, ikke for snobberiet, selv om hun vet å sette pris på god kaffe.

– Kaffe er ikke kaffe, men jeg smaker bedre de kaffene jeg ikke liker, enn de jeg liker. Men det er ikke noe ritual med bønner og sånn. Ennå. Men jeg setter stor pris på det når folk faktisk har det, da kan man sitte å smake og sånn, men kaffen jeg drikker om morgenen handler mer om å våkne litt. Det er et ritual for å få roen. Jeg har forsøkt å kutte ut kaffen, men da er det rett i sengs med migrene.

Men etter klokken 12 drikker hun altså (nesten) ikke kaffe, og selv om det er mange som sitter med kaffekoppen inngrodd i hånda når Maya kommer til studio for å spille inn musikk, sverger hun selv til te under studiojobbingen. Hun sier hun fort kan bli litt lei kaffe, selv om det var turnélivet som først konverterte henne.

– Jeg begynte ikke å drikke kaffe før jeg var sånn 22, vi turnerte masse med Furia – mitt forrige band. Det var alltid kaffe på backstagen, og jeg prøvde og prøvde, det var litt mer kaffe og litt mer kaffe for hver lydsjekk, bare for å prøve å få denne boosten alle snakket om. For meg ble kaffe mer en vanesak, en tilvenning, enn at jeg likte smaken fra først stund.

Ny EP

Men la oss slippe kaffen, det er jo ikke brygg og bønner Maya Vik er kjent for, men heller melodi og beats. Nå i februar slipper hun en ny singel i samarbeid med Lindstrøm, mens en ny EP – Beyond the Basics – venter i mars. Den drevne dama med de karakteristiske blonde krøllene har også rukket å lansere en musikkvideo for låten Fighter, alt dette før årets første tre måneder er omme.

Kan du beskrive lydbildet på Beyond the Basics?

– Det er jo fortsatt en sånn forlengelse, eller inspirert av funken, 80-tallet og 90-tallet. Både disko og funk. Det er i det landskapet der jeg trives best. Men sånn som Fighter, som nå er ute, den er kanskje min mest pop’ete låt, så vi slapp den som første singel fra EP’n. Men det er absolutt i det landskapet hvor funken står i sentrum som er det området hvor jeg føler meg mest hjemme.

Låtene er spilt inn her i Oslo, rettere sagt i Mølleparken, i studioet til Oslo Records. Låtene kommer lagvis, beaten og følelsen kommer først, teksten etter hvert. Inspirasjon henter hun forskjellige steder, men ofte får hun inspirasjon til tekststrofer fra filmens verden. Likevel kommer teksten alltid til sist, det er den jeg jobber minst med, sier Maya som begynte å skrive tekster for kun to år siden. Det er fortsatt litt nytt for henne.

Prosessen bak en musikkvideo er en litt annen. Og med videoen for Fighter har Maya samarbeidet med regissør Pål Løken, en prosess hun beskriver som veldig gøy for alle parter. I videoen spiller hun en bokser i bokseringen, og måtte selv trene boksing noen måneder i forveien av innspillingen. Det er ingenting i veien med innsatsviljen, med andre ord.

Tanken bak videoen var å gjøre teksten litt mer jordnær i overføringen til videoform.

– Låten er jo for det første litt sånn klisjéfylt med “fighter” og “fight your inner battle”, det er en stor og pompøs låt. Så jeg hadde litt lyst til å ta det litt bort ifra det, og konkretisere det littegrann. Fighter kan bety at du skal trene, og du skal faktisk sloss mot noen. Det var liksom for å gjøre et lite konsept rundt det videoen ble til. Rocky 4 var liksom inspirasjonskilden, vi har sett den noen ganger.

Boksingens store norske navn, Cecilie Brekkhus, repostet videoen på Twitter, noe Maya er tydelig fornøyd med. Et kvalitetsstempel, kan sies.

Det visuelle.

Det er ikke bare i musikkvideoer det visuelle er viktig for popartisten.

– Det visuelle er superviktig. Det henger liksom litt sammen, alt det der med hvordan man ser på ting, hvordan man hører ting. For meg er det viktig når jeg ser og hører artister, da har jeg ofte lyst til å visualisere. Hvis det ikke henger sammen blir det litt sånn “what?!!”, da blir jeg litt småforvirra. Den totale pakken er ganske viktig, synes jeg.

Maya får selv mye oppmerksomhet rundt sin personlige stil, men hun prøver å hele tiden holde fokus på musikken, det er viktig for henne. Når journalistene ringer med forespørsler om mote sier hun nesten alltid nei. Hun mimres et presseoppslag etter en lanseringskonsert, en konsert hun hadde planlagt i flere måneder og jobbet beinhardt mot, og det VG skrev om var hva hun hadde i sminkepungen.

– Det var litt sånn “what??!”, himler Maya med øynene.

Hun sier at selv om hun ikke har kontroll over hvordan media dekker henne som artist, prøver hun så godt hun kan å styre det selv. Det er fokus på musikken hun ønsker, men anerkjenner likevel resten som en slags bonus man får med på kjøpet, som kan være en positiv greie i seg selv. Det ene kan være med på å bygge det andre, reflekterer hun.

En annen type mediadekning kommer i form av anmeldelser, men de leser ikke Maya. Det lærte hun av Paul Waaktaar. Folk rundt henne får beskjed om å ikke fortelle hva som står på terningkastene, foruten om det kanskje skulle komme en 6’er. Årsaken er at Maya ikke ønsker å la seg påvirke, og negative anmeldelser vil nødvendigvis gjøre det. Det ligger i både anmeldelsen og menneskets natur. Det er lett å fokusere på den ene negative kommentaren istedenfor de ti positive.

Øyafestivalen

Anmeldelser kan selvsagt ha mye å si for hvordan musikk blir mottatt hos publikum, og Maya sier mottagelsen av de nye låtene vil bestemme om hun kommer til å spille på noen av sommerens musikkfestivaler. Det kommer likevel tydelig frem at en gig på Øyafestivalen henger høyt.

Men å spille der kun fordi hun er kvinne ønsker hun ikke, skal hun opptre må det være fordi de ønsker henne som artist, og ikke være kjønnskvotert for å fylle en statistikk

– Jeg spilte der for to år siden og det var sinnssykt gøy. Det setter jeg veldig stor pris på at de tok inn meg som en ukjent artist. Jeg hadde akkurat lansert mitt første soloalbum og de satt meg sist i teltet der. At de hadde såpass tiltro til meg akkurat da var litt sånn woow! Øya er supersupportive på norske artiser, så jeg håper å få spille der, men vi får se på hvordan folk tar i mot EP’n som kommer i mars.

Musikk på øret

Den siste tiden har Maya hørt mye på det nye albumet til det islandske ikonet Bjørk. Men egentlig er hun en sucker for alt gammelt, og kan fort få litt kjeft av plateselskapet for at hun ikke henger godt nok med i tiden. Likevel kan hun ikke få berømmet moderne strømmingstjenester nok, hun bruker både Spotify og Wimp – mye. Hjemme kan hun gjerne sette på en vinylskive, men Maya tilbringer så mye tid i studioet, hvor hun ofte trenger en kjapp referanse, og at tilgjengeligheten strømmetjenestene tilbyr har blitt en velsignelse.

Hun synes selv det er stas å ha sin egen musikk tilgjengelig på Spotify, for selv om det ikke er så bra betalt er det en veldig bra måte å få spredt musikken på. Drømmen er selvsagt at noen kjøper låtene i iTunes, slik hun selv kjøpte det nye Bjørk-albumet. – Vennene mine trodde jeg var gal, sier hun og ler. Ellers går det også mye i Soundcloud, hvor Maya oppdager mer ukjente artister.

Helt avslutningsvis, hva er din ultimate danselåt?

Men jeg danser ikke, ler Maya overrasket. Så tar hun seg i det, og legger til at alt fra Prince kan hun danse til.

En annen låt hun trekker frem er den nye låten til Mark Ronson og Bruno Mars, Uptown Funk.

– Det er en ny låt som høres ut som den kommer fra 1982 – Minneapolis Funk blandet med ny dansemusikk. En vanvittig bra låt som gjør den scenen relevant i dag. Låten kan kanskje være litt småharry og sånn ting, men med en gang jeg hører den ute blir jeg sånn oooiiiii, ler Maya.

I låten synger Mark Ronson “I’m too hot (hot damn), Bitch say my name you know who I am”, men her i Jacob Aalls gate på Majorstuen begynner frostbiten å komme snikende selv om de som jobber her godt vet hvem Maya Vik er. På tide å danse kanskje?