Tilbake til artikkler

Cappelens skamvett

En raus bokhandel med mye kulturell kapital, det er Cappelens Forslag. For 2x Cappelen er bokhandelen mer enn et levebrød, det er en livsstil.

– Det siste vi kunne drømme om er å innrette sjappa med tanke på et bestemt klientell.

Pil Cappelen Smith er en veltalende mann fra Stavanger med mye skamvett. Jeg hadde ikke hørt ordet skamvett før Pil nevnte hvor viktig det var, og at det også gikk an å ha for mye. Jeg bedyret at jeg fra nå av skulle bruke ordet hyppig.

– Vi liker ikke at konseptet blir for tydelig.

Jeg skjønner hva han mener – et synlig konsept tiltenkt en bestemt målgruppe for å sluse de inn og selge mer.

– Dette er designet for kids med rullebrett og gamle menn som lukter rart.

– Og for alt i mellom! Utbryter Cappelen Smiths makker, Andreas Cappelen, like veltalende og med samme etternavn, dog ikke beslektet.

Tilbake i desember 2010 bestemte Pil og Andreas seg for at de skulle åpne en bokhandel. En uavhengig bokhandel. En bokhandel hvor de bryr seg om hvilke titler som tas inn. I 2011 ble Cappelens Forslag til og har blitt nettopp dette. Og mer.

– Kjedene tok over markedet, det var færre og færre uavhengige bokhandlere igjen. Med lite kjærlighet. Altså, mange ansatte i butikkene har et nært forhold til litteraturen, men på corporate nivå bryr de seg ikke. De selger fuckings strandleker!

Pil er tydelig engasjert, men samtidig svært rolig. Kanskje det er Stavanger-dialekten som kamuflerer.

– Ja, for dem handler det hele tiden om å vokse og bli større – uavhengig av hvordan, skyter Andreas inn.

Så med dette i bakhodet kjørte dere på?

– Det var bare å røske ut alt og starte et AS. Og jeg har studert litteraturvitenskap, jeg har ikke peiling på Alltinn for eksempel. Pil er jævla handy da.

Og det er bare dere to?

– Ja, men jeg har en lillebror, og en kompis som heter Jesper, som dukker opp og hjelper til. Det kommer stadig folk og søker jobb her, men vi kan jo ikke lønne dem, fortsetter Pil.

De selger bøker. Brukte og et knippe nye. Det er ganske enkelt en bokhandel. En liten bokhandel som rommer mye, mest bøker, men vel så mye sjel.

Det er kanskje like mye et antikvariat?

– Ja, men vi er ydmyke i forhold til dette med antikvariat, hevder Andreas.

– Vi anser ikke oss selv om noen litteratureksperter.

Men dere får mye skryt?

– Ja, sjappa får mye skryt, og det er jo kult. Det er mye kulturell kapital her, synd vi ikke kan betale husleien med den, smiler Pil.

En ung mann kommer inn i butikken, han ser passe kulturell ut. Han ber ikke om hjelp, men Andreas tilbyr seg.

– Noen folk er redde for å gå inn her. Akkurat som om de er tynget av den kulturelle kapitalen.

Jeg antar det er livsstil i tillegg til en jobb, hvor stor del av livet tilbringer dere her?

– Det er en livsstil i høy grad. Altså, når vi åpnet sluttet jeg med det andre livet mitt. Det kan bli altoppslukende.

Andreas forteller at de begge har familier, så det koster selvsagt å drive et sted som dette.

– Jeg bor i bygget sjøl, rett bak her. Jeg tilbringer mye tid her.

Pil peker bak seg.

De har aldri hatt stengt i lengre perioder, selv om de reiser i utstrakt grad for å finne de fine bøkene de ønsker at andre skal lese. Det er et lite miljø på tvers av landegrenser, og gutta blir gjerne gjenkjent i boksjappene i New York.

Reiser dere mye for å finne bøker?

– Ja, vi reiser sykt mye, forteller Pil, Andreas nikker bekreftende.

– Selv når jeg er på ferie, vet jeg alltid om det er et antikvariat i nærheten.

Og dere vet hva dere skal ha når dere drar ut på tokt?

– Ja

– Nei

De svarer samtidig.

– Men så finner vi ting vi ikke visste om, sier de i kor.

De reiser litt hver for seg, mest sammen. Sjappa er en storbyferiegenerator. Pils og.

– “Husk at dette er lønna di,” minner vi hverandre om når vi drikker øl ute på tur.

Også er det jo ikke bare en bokhandel, selv om Andreas syns det er veldig enkelt og greit å omtale den koselige og intime butikken som nettopp det. I løpet av de siste årene har en rekke kulturelle og mindre kulturelle arrangementer tatt sted i den vakre bokhandelen, faktisk så mange at det hender folk spør om de har åpent på dagtid også.

– Vi er ganske slepphendte med å låne ut lokalet, og bokhandelen har etter hvert endt opp som et undergrunns-kultursenter, sier Pil, før han tar frem telefonen og viser frem en video fra kvelden før av to menn med hvert sitt instrument som de er akkurat passe gode til å spille på. Vi ler litt av låten de spiller som utvikler seg til å bli overraskende hyggelig. Han lukker videoen før den er ferdig.

– Vi låner ut lokalet til arrangementer hvor det er forventet maks 50 gjester. Det er ikke noen regel, men det blir oftest slik.

Hva er målgruppen for utlåning?

– Vi har ingen målgruppe, men samtidsmusikkmiljøet i Oslo bruker dette stedet mye.

– Ja, og jazzimprovisasjonsmiljøet, utbryter Andreas.

Pil påpeker at det ofte er musikere som tester ut det de kan her, foran et publikum, hvis de er heldige.

– De gjør for eksempel alt med et blåseinstrument utenom å blåse i det.

Jeg ler, Andreas trekker på smilebåndet. De kjenner hverandre godt, kanskje han så kommentaren komme.

Jeg tar en slurk av kaffen som har rukket å bli avkjølt.

I november i fjor utgav Cappelens Forslag et leksikon. Et konversasjonsleksikon. Hensikten var å starte en samtale fremfor å stanse den. 1100 håndlagde eksemplarer ble solgt ut på en drøy uke.

– Det er et subjektivt konversasjonsleksikon, med god blanding av kremen og gruffen i norsk kultur, sier Pil.

Hele 87 forfattere har vært med, noen kjente, noen ukjente.

Pil tar ut tre forskjellige versjoner, med stor variasjon i materiale. Alle tre er råflotte. Teksten på innsiden er enda flottere, og det er umulig å ikke trekke på smilebåndet.

“‘Ekko, en naturgitt mulighet for å kunne snakke med seg selv og få fornuftige svar – motsatt av alle de andre gangene man snakker med seg selv’”.

Dette er ikke noe folk slenger i bordet for å vise at de har rett. Poenget er å stimulere.

– Vi har ikke flere førsteutgaver igjen av leksikonet. Nå er snart 4000 solgt. Det har gått vanvittig bra! Men ingenting var overlatt til tilfeldighetene, sier Pil, som har utgitt, redigert og i tillegg lest korrektur hundre ganger.

Hvorfor tror du folk kastet seg over boken så fort?

– Vi har en veldig lojal brukergruppe, bekrefter Pil.

Etter å ha lest den i ettertid, vet jeg nå at det er langt flere årsaker til at folk har kastet seg over den.

– Vi solgte så mange eksemplarer i desember at vi gav bort boken i januar.

Gav den bort?

– Vi følte vi hadde tjent nok penger og måtte dele godene. Vi ba folk sende en skriftlig søknad og begrunne hvorfor de ikke hadde 600 kroner å bruke på boken, så fikk de den. Det ble gitt bonuspoeng for å fremsette trusler, skulle søknaden bli avslått, sier Pil.

Wow, så spennende. Hva skrev de?

– Noen tegnet, andre skrev at de ikke hadde råd til både næring og boken. Det var en byttehandel, gi oss en artig leseropplevelse, så får du en i retur.

Men trengte dere ikke pengene?

– Vi blir flaue når vi har tjent mye penger, sier Andreas.

– Det er her skamvett kommer inn, når du skjønner når du skal skamme deg. Det er greit å ha et halvt øye på skamvettet – få litt skam inn i livet ditt. Det forhindrer grådighet.

Pil har nok mer skamvett enn de fleste.

Er det ikke mulig å få tak i den?

– Førsteutgaven må kjøpes privat, vi har ikke flere. Ellers kommer det en håndbundet serie av andreutgaven til jul i kalveskinn. Andre og tredje utgave er fremdeles tilgjengelig.

Jeg gleder meg til å kjøpe boken til flere enn meg selv, og tar en slurk av den nå kalde kaffen. Jeg titter lenger inn i lokalet, og ser et koselig rom med gamle trevegger.

Jeg har hørt rykter om at dere åpner en kafé her, der inne?

– Ja, den åpner straks. Men det er ikke en kaffebar, og den er ikke helt ferdig. Vi har de enkle variantene, men vi kommer ikke til å helle kaffen opp foran deg, sier Pil og gestikulerer en håndbrygging-bevegelse.

Vi ler.

– Altså, forfengeligheten rundt kaffe har gått helt av skaftet.

Vi ler ikke mer.

Pil har rett. Jeg nikker samtykkende.

– Det er ikke noe vits å prøve og konkurrere med de andre, det har gått sport i dette med kaffe, og blitt en identitetsmarkør, mener Andreas.

– Og så fort du begynner med det er du en millimeter unna bartevoks, legger Pil til.

Vi ler igjen.

Nei, den lille kafeen i den lille bokhandelen blir ikke en kaffebar. De har kaffe, og mener Evergood er bra nok. Kaffen jeg fikk servert smakte godt. I tillegg er det så koselig her at selv om kaffen skulle vise seg å smake surt en dag, er det umulig å henge seg opp i det.

Når er kafeen ferdig?

– Snart. Vi er vår egen verste hindring. Men den er i funksjon. Det går an å sitte der og få servert kaffe. Og te, sier Pil.

Deres egen hindring?

– Ja. Med mer planlegging ville det gått bedre, men det vil også ta livet av friheten, svarer Andreas.

Ja, det er paradoksalt det der, for samtidig er friheten også et hinder. Det hindrer planlegging. Men det er verdt det.

– Nå har vi bygget maskinen, nå gjelder det å vedlikeholde. Det eksisterer, men vi må passe på at det går bra, sier Pil.

Og har Cappelens Forslag blitt det dere trodde det skulle bli?

– Det er annet og mer, sier Pil.

–Det er en plante som har blitt noe annet enn det vi sådde. Det har vært veldig fint å se. En egen organisme som vi må vanne.

Og det beste med det hele?

–Friheten.

I kor.