Tilbake til artikkler

Min Første Espresso

Det er noe nostalgisk med lukten av kaffe. Barndomsminner av bestemor og bestefar sittende ved kjøkkenbordet, med begge hender rundt kaffekoppen, mens klokken i gangen slår fire.

God gammeldags hverdagskaffe, av den enkle sorte typen, uten melk eller sukker.

Laget på kaffebønner fra Supern på hjørnet, malt på den lille kverna på veggen til høyre for vasken. Skum, eksotiske bønner, økologisk lettmelk, syntetisk vanilje eller hasselnøttsmak var alle fremmedord.

Det var alltid stille på kjøkkenet mens bestemor og bestefar nøt den rykende
varme koppen,
blikkene deres vekslet mellom å kikke ut av vinduet mot eplehagen og ned i koppen. Av og til pratet de om hverdagens gjøremål, eller gledet seg i kor over neste bærtur.

Det var bare mormor og morfar som drakk kaffe blant de voksne i min familie, for i mitt barndomshjem gikk det mest i urtete brygget på mynte og solbærblader fra hagen, alltid med honning, noen ganger med sitron.

Det var ikke før jeg flyttet utenlands for å studere, at jeg fikk opp øynene for den sorte drikken som så mange drikker religiøst hver morgen for å få en kickstart på dagen.

Men plutselig en dag sto jeg der, utenfor en kaffebar i Milano og kjente lukten
av nytraktet kaffe, som sensuelt og full av mørk sødme forførte meg til å bestille
en espresso – slik alle italienere gjør før dagen kan offisielt begynne. De tar den på styrten i en eller to raske bevegelser slik at den lille koppen møter leppene i raske intervaller. Jeg lekte med smaken, lot den rulle rundt i ganen og beveget tungen sakte frem og tilbake, fra side til side, for å la kaffen møte alle smaksløkene, hver for seg.

For meg var dette en ny opplevelse, selv om det var lukten som fikk meg til, med nysgjerrig gange, å åpne døren til kaffebaren i via Torino, i Italias nordlige hovedstad.

Det var som det ble rigget opp en tidslinje bestående av før og etter det første møtet med espresso. Etter det ballet det på seg, kaffesagaen bare fortsatte.

Først i New York, hvor kafébesøk virket forvirrende etter min minimalistiske begynneropplevelse bestående av en liten kopp enkel espresso, her virket det som de forskjellige kaffedrikkene på menyene oppførte seg mer som noveller enn enkle oppskrifter. Men i Paris nøt jeg, med begge hender, store kopper på sjarmerende gamle kafeer med versailles-speil fra gulv til tak, og med servitører i uniformer designet av Chanel.

Etter espresso kom mocha, som raskt erstattet den barnevennlige kakaoen jeg drakk som vann vinteren gjennom. Men så en dag sto jeg med venner på en travel og trang kaffebar, hvor jeg for første gang byttet ut den enkle lille koppen espresso med en litt større cappuccino med skum av den silkemyke sorten. Der og da visste jeg at dette kaffeforholdet kom til å vare livet ut. Med et salig blikk, hvor en kopp ble til to, og hvor jeg vendte tilbake for kopp nummer tre litt senere på ettermiddagen, er dette et kaffeøyeblikk som enda sitter som støpt i hukommelsen.

Men så en dag bar det vestover.

År etter år med et aldri så lite kjærlighetsforhold til en silkemyk cappuccino, ble den byttet ut med et klassisk britisk ettermiddags-teritual.

Skal man tro historien som mange så kjekt byr på når man spør om hvordan engelskmenn kom til å drikke te, og spesielt ettermiddagste med en aldri så liten søtsak på slaget fire, sier de, med et smil om munnen, at det var en dronning på 1800-tallet som syntes det ble litt lenge å vente med å spise mellom lunsj og middag, hennes mage skal ha rumlet så søtt, at hun forlangte å få servert småkaker med en varm kopp te. Hun inviterte sine venner til å ta del i seansen og straks spredte trenden seg som ild i tørt gress.

På landsbygda i England er det liten tilgang på kaffe av den gode sorten, dersom den i det hele tatt finnes, mens tehus ser ut til å sprette opp som sopp om høsten.

Det er noe nydelig og litt vakkert å få lov til å daglig ta del i et lands te-tradisjon, hvor man hver dag får en dose engelsk kultur servert i en porselenkanne med søte kopper til.

Selv om det er aldri så spennende å treffe nye mennesker, besøke nye steder, spise mat laget av grønnsaker man ikke engang kan uttale navnet på, så ender de fleste, med årene, alltid opp med at sirkelen sluttes. Man går tilbake til utgangspunktet. Min bestemor og bestefar hadde svart nykvernet kaffe, engelskmannen har sin ettermiddagste, mens jeg, etter år med å nyte te med mine nye landsmenn, vender tilbake til den dagen i Italia hvor kvalitetsespresso med silkemykt melkeskum på toppen åpnet både smaksløker og gane for nye eventyr. Mitt kaffeeventyr har ett mål for øyet, en god cappuccino laget av kyndige hender med kvalitet i hver bønne.