Tilbake til artikkler

TID

Hun tenkte på betydningen av tid. At vi alle var i samme tid, men at det kunne se ut som om menneskene og dyrene hun så på gaten forholdt seg til ulike tider. I samme tid. Om den samme tiden. Slik som da hun satt på flyet. Tiden føltes stille fordi hun ikke kunne se bevegelser utenfor vinduet. Hun kunne se farger på himmelen, men det hjalp ikke på tidsperspektivet siden hun ikke kunne feste øynene på noe konkret. Skyer som hang i lufta. Satellittkartet som kunne fortelle jenta at flyet faktisk var i bevegelse. At hun satt stille i et fly som bevegde seg fortere enn hun kunne tenke seg til. Flyet som tok henne bakover i tid fordi klokken viste seks timer tidligere i ankomsthallen.

Plutselig var hun framme. Seks timer tidligere og tiden hadde flydd avgårde.

Hun tenkte på tiden som noe konstant. På tiden som likevel kom og gikk. På tiden som en evighet og som ingenting. Menneskene hun så på gata hadde hvert sitt klokkeslett å forholde seg til, tanker om framtid og fortid. Hun følte ofte at menneskene hun gikk forbi ikke var i tiden hun så dem i fordi de tenkte på noe annet – en sydentur om et par ukers tid, fjellturen han var på i helgen med kompisene, hunden som måtte hentes hos veterinæren. Jenta tenkte på tiden som alltid var der fremme og hvor vanskelig det var å forholde seg til fremtiden. Akkurat nå, det eneste hun viste at var sikkert, ble hele tiden fortrengt for en tenkt fremtid hun var tvunget til å tenke på, og forsvare valgene hun hadde tatt i fortiden for en fremtid hun hadde sett for seg.

Jenta gikk forbi tusenvis av mennesker i en millionby hvor hvert enkelt individ hadde hver sin historie. Noen fikk hun øyekontakt med, andre ville hun passere men aldri vite at hun hadde sett fordi hun tenkte på noe annet og dermed så øynene tankene i hodet hennes og ikke menneskene hun passerte. Kanskje hun ville gå forbi et menneske som var helt lik henne i personlighet, kanskje hun ville gå forbi mannen i sitt liv. Kanskje hun gikk forbi en bilulykke som hun ville ha mistet livet sitt til, men fordi hun hilste på den fattige mannen på hjørnet av gata, akkurat rakk å ikke bli påkjørt av en lastebil hvor sjåføren fikk en tekstmelding om at kona hadde født deres aller første barn. Tiden hun brukte på å si hei og hallo til den fattige mannen som alltid satt på hjørnet av gaten og snakket med seg selv og som høflig hilste tilbake, var tiden som reddet livet hennes. Tiden, som likevel var mer enn livet, fordi bortgangen til jenta aldri ville ha forandret noe. Kanskje ville det for sjåføren føltes slik, at tiden sto stille i et stakket sekund, når han kjørte på jenta mens han i gledesrus tenkte på det nyfødte barnet, før sjåføren og adrenalinet i blodet hans trakk seg tilbake til tiden et par sekunder etterpå der hun i løpet av noen få sekunder lå livløs og hvor han forsto at han hadde drept ei jente på grunn av et nytt ankommet liv.

Tiden ville ikke ha lagt merke til det, dette uhellet. Denne byen og disse menneskene ville ha fortsatt på samme vis, i samme tempo, i samme tankegang og i den konstante fremadgående pulsen. Men tiden ville ha stoppet opp for jenta. Som da hun satt på flyet og ikke kunne forstå forskjellen mellom opp og ned, tempo og tid.

Hvis hun bare hadde sett den fattige mannen denne dagen også, i stedenfor å tenke på hvordan hun følte at alle så på henne. Slik hun tenkte om seg selv, tenkte hun at menneskene hun passerte var enige i at hun hadde lagt på seg og at det var usmakelig. At alle tenkte de samme tankene om henne, slik hun gjorde om seg selv. Hun la ikke engang merke til den fattige mannen som satt på hjørnet av gaten i en annen tid enn tankene hennes. Tankene hennes som rettet seg framover i tid med en følelse av behov for forandring. Hun så ikke den fattige mannen som aldri hadde vært i et fly, men som så på henne med en forventing om å få et smil i retur, i dag også.

Men så var det kanskje ikke slik likevel. Kanskje var faktumet tid, ikke slik hun hadde sett for seg. Kanskje ville tankene heller forandre seg med tiden. Og kanskje ville hun tenke på alle menneskene som passerte henne på en litt annen måte i fremtiden. Fra et ikkespeilende
tankesett. Alle disse menneskene som hadde hver sin tid og hver sin tanke å forholde seg til, til tross for at alle satt på samme fly og hvor endestasjonen alltid ville være den samme. Kanskje hun med tiden ville forstå at alle menneskene hun passerte ikke så på henne i det hele tatt, men at alle fløy i samme retning og i beste fall, at alle menneskene hun passerte så sitt eget speilbilde gjennom sløret av deres egne tanker ved synet av jenta.


Erika Hebbert er frilans fotograf & redaktør i Pjong, bildene i denne teksten er til salgs: erikahebbert@gmail.com